22 July er et solid drama fra drevne Paul Greengrass, som også tidligere har skapt rystende filmer basert på alvorlige hendelser fra virkeligheten (Bloody Sunday, United 93, Captain Phillips). Når hendelsene ligger så tett på som her, blir man selvsagt mer på vakt mot eventuelle kunstneriske friheter, dramaturgiske grep og tvilsomme tolkninger.

22 July skildrer imidlertid terroren i Oslo og på Utøya på en sober måte som vekker troverdighet, samtidig som det rettslige etterspillet fortelles på et vis som absolutt virker velkjent.

Greengrass har selv skrevet manuset til filmen, basert på Åsne Seierstads bok En av oss – en fortelling om Norge, og gir et rettlinjet og kronologisk overblikk som de fleste nordmenn kan utenat, samtidig som den kanskje gaper over litt for mye.

Likevel gjør det fremdeles inntrykk å få sterke eksempler på terrorens grusomhet og menneskelige kostnader, og hvordan samfunnet og rettssystemet møtte gjerningsmannen og hans idealer etterpå.

Statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) møter pressen etter terrorangrepet i “22 July”. (Foto: Netflix)
Grufulle bilder og sterke inntrykk

Erik Poppes opprivende Utøya 22 juli hadde et stramt fokus på ungdommene på Utøya som kanskje fungerte aller best for et norsk publikum som allerede var godt kjent med terrorens bakgrunn, forløp og etterspill.

Paul Greengrass forsøker åpenbart å gjøre det motsatte i 22 July, nemlig å forklare omstendighetene for et internasjonalt publikum som ikke har de samme forutsetningene til å sette terroren i kontekst.

Det uunngåelige resultatet er at mye av innholdet i filmen er gjentagelser av informasjon som er basiskunnskap for de fleste nordmenn.

Greengrass skildrer situasjoner og sammenhenger på en måte som ikke nødvendigvis bringer noe nytt til bords, men det er selvsagt forstyrrende og urovekkende å se terrorbombingen i Oslo og massakren på Utøya bli gjenskapt med grufulle bilder og sterke inntrykk.

Anmeldelse: Utøya 22. juli er intet mindre enn et mesterverk

Anders Danielsen Lie spiller isnende godt som Anders Behring Breivik. Han overdriver aldri i rollen, men fremstiller ham som en kald og kalkulert massemorder, noe som gjør filmens Breivik desto mer forstyrrende. Greengrass viser effektivt det dødbringende kaoset på Utøya, uten at det virker direkte spekulativt eller dvelende.

Samtidig ser vi hvordan statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) takler situasjonen, hvordan politiet mobiliserer, og hvordan foreldrene Christin (Maria Bock) og Sveinn (Torbjørn Harr) drar til Utøya på desperat leting etter sønnene Viljar (Jonas Strand Gravli) og Torje (Isak Bakli Aglen).

Disse figurene er basert på en virkelig familie, og blir filmens representanter for Utøya-ofrenes kamp både under og etter terroren, med spesielt fokus på Viljar, glimrende spilt av nykommer Jonas Strand Gravli. (Lillebror Torje er for øvrig med i den kommende dokumentarfilmen Rekonstruksjon Utøya).

Anders Danielsen Lie spiller isnende godt som Anders Behring Breivik i “22 July”. (Foto: Netflix)
Skuespillet holder høy kvalitet

I filmens andre halvdel får vi også se hvordan politi og rettssystem møter massemorderen, hvordan advokat Geir Lippestad (Jon Øigarden) blir bedt av Breivik personlig om å være hans forsvarer og hvordan det påvirker ham både profesjonelt og privat mens han forbereder seg og sin klient på den forestående rettsaken.

Her er det altså mange figurer og historietråder, og ikke alle får like god plass i filmen, til tross for en solid spilletid på 2 timer og 23 minutter.

Anmeldelse: En affære er engasjerende om lærer-elev-forhold

Det meste er innspilt her i landet med hovedsakelig norske krefter både foran og bak kamera, blant annet med Pål Ulvik Rokseth som filmens dyktige fotograf. Likevel foregår alt på engelsk, bortsett fra alle navn og stedsnavn, som uttales med norsk aksent.

Dette virker kanskje litt rart for et norsk publikum, men slik måtte det nesten bli i en Netflix-film med et globalt nedslagsfelt.

Språket glemmer man dessuten raskt, for skuespillet holder høy kvalitet, samtidig som miljøskildringene virker så urovekkende kjent, både i bybildene fra Oslo og i Utøya-scenene, innspilt på Håøya utenfor Tønsberg.

Advokat Geir Lippestad (Jon Øigarden) og Anders Behring Breivik (Anders Danielsen Lie) under rettsaken i “22 July”. (Foto: Netflix)
En oppriktig hyllest til ofrene

Filmen vekker vonde minner om det som skjedde, og er en påminnelse om de pågående konsekvensene terroren fremdeles har for de som ble rammet hardest. Dette er også en oppriktig hyllest til ofrene og de overlevendes mot og viljestyrke og en studie i utfordringene som rettssystemet i et demokrati har i møte med terrorisme.

22 July gir oss lite innsikt, informasjon og kunnskap som ikke er godt kjent for et norsk publikum fra før. Den forteller oss ting vi allerede vet, og gjør derfor ikke like sterkt inntrykk som Erik Poppes film.

Det er likevel verdt å se terroren bli gjenskapt med tyngde, presisjon og profesjonalitet fra en filmskaper som Paul Greengrass.

(PS: Filmen har premiere kun på Saga Kino i Oslo fredag 5. oktober, med daglige visninger til og med tirsdag 9. oktober. Netflix legger den ut på sin egen strømmetjeneste onsdag 10. oktober.)

Om FILMEN

22 July
  • 22 July
  • Slippdato: 05.10.2018
  • Regi: Paul Greengrass
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: 22 July
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.