Hva kan man egentlig gjøre med en bølle? Det spørsmålet er drivkraften i Dogman, som tar med seg fortvilelser og frustrasjoner som mange kjenner til fra lekeplass og skolegård inn i voksenlivet.
Regissør Matteo Garrone skviser og tilspisser problemstillingene på smart vis gjennom å bygge rollefigurer, situasjoner og omstendigheter som trykker tommelen hardere og hardere på det etter hvert prekære spørsmålet.
I en søvnig og belastet italiensk forstad spilles det ut hvor maktesløs normalsamfunnet kan være når det terroriseres av en av sine egne. I en verden hvor politiet bare er en pauseknapp for forbrytere, naboene har nok med seg selv og ingen passer på, serveres vi et mørkt, nyansert og glimtvis tragikomisk bilde av en voksen manns kamp mot sin gamle plageånd.
ANMELDELSE: Grensen – Historien tar noen ville vendinger
Der hvor samfunnet ikke strekker til
Det finnes mange gode råd mot bøller. Snu det andre kinnet til. Vold løser ingen ting. Si fra til de voksne. Men for den litt puslete Marcello (Marcello Fonte) er det ingen ting som hjelper.
Han har klart å kare til seg en god tilværelse. Han steller hunder i sin egen butikk. Derfra selger han også litt kokain. Han er skilt, men har et hjertelig forhold til datteren. Og han spiller fotball med de andre butikkeierne i nabolaget. Men da byens store skrekk, den tidligere bokseren og voldsmannen Simone (Edoardo Pesce) kommer ut av fengsel, blir idyllen erstattet med frykt og store problemer med den store mannen.
Og det er her filmen treffer nerven. Hva skal Marcello gjøre? Hvis han går til politiet forsvinner Simone noen måneder, men vil trolig slå i hjel tysteren når han kommer ut. De øvrige borgerne er også livredde den oksesterke drittsekken, og de tør ikke hjelpe. Vi mennesker har bygd oss et rettssamfunn nettopp fordi vi skal kunne beskytte oss mot slike hendelser, men det er ikke alltid storsamfunnet virker – og Dogman gjør det både frustrerende og spennende å se hvordan en slik situasjon eskalerer og eskalerer.
Men samtidig som en blir grepet av sympati for Marcello, er det jo ingen tvil om at den lille mannens omgang med byens kriminelle, og ikke minst hans kokainsalg, har vært sentralt for situasjonen han har havnet i. Ved å holde oss i en skittengrå og halvkriminell del av det italienske samfunnet, kommer nyansene i denne bøllehistorien fint til overflaten. Og en mann som selger drivstoffet til sin plageånds stadig nedadgående spiral er absolutt ikke uten skyld.
ANMELDELSE: Tale of Tales – Matteo Garrones første film på engelsk
Hunder som visuell terapi
Det er mer enn bare historien og tankegodset som gleder i Dogman. Begge hovedrollene spilles ut med en trusselkjemi som gjør at den komplekse konflikten fester seg under huden på publikum.
Den smilende og lett opportunistiske hundeelskeren er en rolle som ga Marcello Fonte prisen for beste hovedrolle under Cannes-festivalen i år. Og i det motsatte hjørnet balanserer Edoardo Pesce det psykopatiske og gjennomført usympatiske med en ensom bølles indre usikkerhet og sårhet på minneverdig vis.
Det øvrige rollegalleriet treffer ikke alltid like godt. De kommer litt rykkvis inn og ut av historien. Og selv om de leverer synspunkter og reaksjoner så får Matteo Garrone aldri helt dreis når han skal sette de sammen til det lokalsamfunnet Marcello konstant søker seg inn mot.
Da er det bedre med hundene på rollelista. De brukes til stor effekt og gjør sine saker bra foran kamera. Her får vi små øyeblikk av visuell terapi. Hvem skulle trodd at det å se en hund bli tørket av varmluft, med lepper og hudflapper i all sin elastiske grasiøsitet, kunne være så tilfredsstillende å se på. Og i samspillet med hundene så får også Marcello spilt ut mange av de kvalitetene som gjør han sympatisk nok til at blir offeret vi heier på.
Fotograf Nicolai Brüel får også ristet ut mye av hovedpersonene med et bevegelig og tidvis lekent kamera. Her må det også nevnes at filmen har gjort flere ypperlige valg med smart bruk av gode locations som gir glimt av nesten tegnefilmaktig symbolikk.
Til tross for en realistisk tone, som stilmessig legger seg opp mot det rå utrrykket som har blitt et kjennetegn for ny italiensk krim- og mafiaestetikk, så er dette en historie som oppleves litt for konstruert til at den virkelig sparker fra seg med full troverdighet. Det er ikke til å komme fra at spesielt bøllen i denne filmen blir så superskurk, at det nesten bikker over i tegneserieverden.
Men dette er en frisk og velkomponert italiensk tragedie, som på elegant vis klarer å minne oss på om at for noen så slutter aldri lekeplassens brutaliteter.
