Traumer, lidelse, sorg og hat. Ulike religioner, ulike folkegrupper med grunn til å hate hverandre. Når man ser på situasjonen i landene i Midtøsten er det lett å gi opp trua på at det noensinne kan bli fred i verden.
I den libanesiske, Oscar-nominerte filmen Fornærmelsen, rører filmskaper Ziad Doueiri i denne gryta. Gjennom et tradisjonelt rettsdrama forteller han om Libanons vonde historie, og setter lys på hvorfor dagens situasjon fortsatt er vanskelig.
Fornærmelsen er en god film som oppfordrer til ettertanke, men den har et par skjær i sjøen underveis som hindrer den i å nå helt til topps.
Filmanmeldelse: «22 July» – Netflix-filmen forteller oss ting vi allerede vet.
Tullekonflikt blir rettsdrama
Filmen tar oss med til Beirut der vi introduseres for Tony Hanna (Adel Karam), en bitter bilmekaniker med et stort ego, et voldsomt temperament og traumer i bagasjen. Og Yasser Salameh (Kamel El Basha) en palestinsk flyktning som jobber som formann i et byggelag som gjør renoveringer i gata Tony bor i.
Etter en konflikt om en takrenne på Tonys balkong kaller Yasser Tony for en «jævla kødd», og dette eskalerer etter hvert til en ny episode som ender i to brukne ribbein.
Saken ender i retten og etter hvert blåses det som tilsynelatende er en fillesak opp til uante proporsjoner i et vanvittig mediesirkus.
Årsaken til at Tony ikke vil at Yasser skal fikse nedløpet fra balkongen hans, er nemlig at Yasser er palestiner.
En vanskelig balansegang
Regissør Ziad Doueiri har skrevet manuset for filmen sammen med sin ekskone Jouelle Touma. Doueiri vokste selv opp i Libanon under borgerkrigen, og med Fornærmelsen har han forsøkt å lage en film som viser hvor vanskelig det er å forsone seg med fortiden i et samfunn der gamle sår enda ikke har grodd.
Beirut er en smeltedigel av ulike religiøse og etniske grupper, og spenningen mellom dem er stor. Det er så mye grums i deres felles historie, med urett begått av alle parter, at forsoning nærmest virker umulig.
Ziad Doueiri klarer den vanskelige oppgaven det er å behandle disse temaene med respekt, samtidig som han røsker i fordommer og meninger det er vanskelig å snakke om.
Filmens tema er så betent at det er lagt inn en tekstplakat i begynnelsen, der det står at synspunktene og meningene som uttrykkes i filmen ikke er den offisielle politikken og standpunktene til den libanesiske regjeringen.
Godt skuespill
Tony er virkelig ikke en likandes figur. I tillegg til å være rasist er han en egoistisk og sta mann med et vanvittig stort ego.
Adel Karam er svært god i rollen og klarer å gjøre Tony til den provoserende figuren han skal være. Samtidig lar han også årsaken til Tonys raseri skinne gjennom på en subtil måte som gjør rollefiguren mer realistisk.
Kamel El Basha er også veldig fin i rollen som Yasser. Han har en mer dempet fremtoning, og fremstår i utgangspunktet som mest sympatisk av de to kranglefantene, men klarer også å få frem Yassers mindre sympatiske egenskaper.
El Basha og Karam har en nydelig kjemi på lerretet. De skaper flere vonde og ubehagelige scener sammen, men har også et par lune og fine øyeblikk oppe i det vanskelige.
Til ettertanke
Selv om temaet i filmen er kontroversielt, er selve handlingen trygt bygget opp som et tradisjonelt rettsdrama.
Her er det få overraskelser underveis, bortsett fra en ganske unødvendig og litt flåsete tvist som involverer filmens to advokater.
Gjennom rettens utspørringer får vi vite mer om bakgrunnen til Tony og Yasser, og forklarer med dette hvorfor de har handlet som de har gjort. Gjennom denne oppbygningen klarer Doueiri å gi oss et innblikk i hvor mye spenning og konflikt det fortsatt er i Libanon er, uten at du trenger å ha noe særlig forkunnskaper om regionens historie.
Om det er et håp for forsoning for disse menneskene velger Fornærmelsen å ikke si så mye om. Det er kanskje nettopp det som gjør at dette er en film som gjør at du må sitte og tenke litt mens rulleteksten går over lerretet, og litt til.
