Den første Halloween fra 1978 la premissene for en sjanger som har vist seg å være like seiglivet som den maskerte morderen Michael Myers. Når noen av de opprinnelige aktørene har gått sammen med noen nye for å oppdatere filmen i 2018-format, holder de seg prisverdig nær kvalitetene som gjorde originalen til en klassiker.
Dette er en enkel og effektiv slasherfilm der den sterke forbindelsen mellom Myers og hans favorittoffer, Laurie Strode, fører til et uunngåelig og nærmest forutbestemt oppgjør. Den nye Halloween er ingen banebryter som sin forgjenger, men byr på noen inspirerte grøss som er mer skumle enn direkte skremmende.
Anmeldelse: Le Bureau S04 – fremdeles en av tidenes beste spionserier
Dette er en direkte oppfølger til originalen og bryr seg ikke om noen av de sju andre oppfølgerne. Det er ganske åpenbart for de som så Halloween: Resurrection (2002), der Laurie Strode faktisk dør. Den nye Halloween følger altså sin egen tidslinje.
Manuset er skrevet av regissør David Gordon Green, Jeff Fradley og Danny McBride (komikeren fra bl.a. Eastbound & Down), og viser hvordan livet til Laurie Strode (Jamie Lee Curtis) preges av opplevelsene i den første filmen. Hun har i høy grad kjørt samme løp som Linda Hamiltons Sarah Connor i Terminator 2.
Bryter ut av fangenskap
Også Laurie har bygget hele tilværelsen rundt forberedelser på det hun vet skal komme. Også hun har mistet foreldreretten til sitt eneste barn, på grunn av en ukonvensjonell livsstil og militant oppdragelse.
Datteren Karen (Judy Greer) er voksen, gift med Ray (Toby Huss) og har datteren Allyson (Andi Matichak). Når Michael Myers (James Jude Courtney og – i enkelte scener – den originale Michael, Nick Castle) bryter ut av fangenskap, er det kun et tidsspørsmål før han er tilbake i Haddonfield, Illinois, på jakt etter Laurie og hennes familie.
Datoen er selvfølgelig 31. oktober 2018, og gatene er fulle av barn og ungdom som feirer Halloween.
Befriende enkel antagonist
Jamie Lee Curtis spiller Laurie Strode som en hardbarket veteran som kun har et livsmål, nemlig å stoppe Michael Myers. Hun fremstår som en tøff, men traumatisert kvinne.
Hendelsene for 40 år siden har tydelig påvirket hennes livssituasjon i negativ retning, med havarerte ekteskap og et komplisert forhold til datteren som ble tatt fra henne i ung alder.
Dette virker som en troverdig utvikling av denne figuren. Laurie Strode har snudd offerrollen til å bli en aggressiv jeger, noe som virker passende for en kvinnelig filmhelt i #metoo-æraen.
Anmeldelse: Bad Times at the El Royale er en lekker og underholdende krimhistorie
En av filmens unge menn, Dave (Miles Robbins – som for øvrig har et utseende som gjør at han kunne ha spilt sønnen til Bobby Briggs i Twin Peaks), påpeker et sørgelig faktum. Det Michael Myers gjorde for 40 år siden, blekner mot all dritten som foregår i verden i dag. Likevel får man en påtagelig følelse av skrekk når han slipper sine indre drifter løs.
Michael er en maskin som utfører grusomme gjerninger tilsynelatende uten motivasjon, følelser eller tankevirksomhet. Han bare dreper. I denne filmen ser vi riktignok hvordan han unnlater å ta livet av en baby, så kanskje har han likevel en slags moralsk kodeks, men ellers er alle fritt vilt.
Det er noe befriende over en antagonist som er så såre enkel og renskåret, men samtidig så uttrykksfull og karismatisk med sin karakteristiske maske, et lett gjenkjennelig popkulturelt ikon.
Smarte vink til 1978
Regissøren av den originale Halloween, John Carpenter, er en av den nye filmens «executive producers», sammen med Jamie Lee Curtis, og er også kreditert for filmmusikken, slik han var i 1978, nå sammen med sønnen Cody Carpenter og Daniel A. Davies.
De holder seg til synthesizere med analog klang, og bruker blant annet det velkjente temaet fra den første filmen som en klar identifikator til historiens univers.
Carpenter har kanskje ikke regissert den nye Halloween-filmen, men David Gordon Green har sørget for at Carpenters tilhengere vil se spor av den gamle mesteren overalt, blant annet med flere smarte vink til 1978-filmen, både når det gjelder figurer, dialog, stilgrep og direkte handlinger.
Anmeldelse: The Miseducation of Cameron Post er fin, men for trygg
Halloween er elegant filmet av Michael Simmonds, og har en akkurat passe vond følelse av skrekk og terror. Det kan riktignok virke som om noen skrekkscener er redigert for det verste innholdet, som helt sikkert kommer med i en «unrated version» eller «director’s cut» på et eller annet tidspunkt, men det er nok av blodige scener i kinoversjonen som får det til å knyte seg litt i magen.
Den som forventer en nymotens «jump scare»-bonanza, blir kanskje litt skuffet, for selv om Halloween har scener som kan få noen og enhver til å skvette, handler det mer om å føle på den krypende ekle uhyggen og den gufne atmosfæren.
David Gordon Green lykkes med å vekke de riktige assosiasjonene til den originale Halloween, og vise at disse figurene og dette universet fremdeles har evnen til å skremme.
