Tempoet er høyt, inntrykkene er mange og fokuset skifter stadig i dokumentarfilmen MATANGI / MAYA / M.I.A. som tar oss med tett innpå Mathangi «Maya» Arulpragasam, best kjent under artistnavnet M.I.A.
Det er et oppriktig og personlig portrett som tør å favne bredt og vise fram ekte engasjement og komplekse problemstillinger. Her møter vi selvsagt artisten Maya og får vite hvordan hun ble rapper og popstjerne med hits som Paperplanes og slående musikkvideoer som Born Free.
Men filmen tar oss også med inn i Mayas bakgrunn som immigrant fra Sri Lanka og datter av en sentral skikkelse i den tamilske motstandsbevegelsen. Gjennom en veldig åpen og utleverende hovedperson klarer regissør Steve Lorridge å vise hvordan Mayas sosiale ansvar og nysgjerrighet har gitt henne drivstoff til karrieren, men samtidig også hvordan den kommersielle pop- og mediebransjen er en scene med store begrensninger – som viker unna og ufarliggjør sterke meninger og krass samfunnskritikk.
ANMELDELSE: Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser – går mørkere til verks
Har vært filmskaper hele livet
Det unike med tilgangen vi får til Maya i MATANGI / MAYA / M.I.A., er at helt siden 90-tallet har hun hatt med seg kameraet som følgesvenn.
Maya filmet seg selv og venner på filmskolen. Hun lagde musikkvideoer og fulgte det alternative rockebandet Elastica på 90-tallet. Og viktigst, hun har brukt mye tid på å filme sin familie både i London og på Sri Lanka i det som virker å være en langvarig ide om å fortelle deres historie i en dokumentarfilm.
Disse arkivklippene gjør at vi får være med Maya i hennes samtid. Det gir oss innblikk og innsikt i hvordan opplevelsene påvirker hennes identitet og personlige uttrykk. Og det lar oss føle på hvor frustrerende det kan være når et brennende engasjement blir forsøkt slukket av en underholdningsbransje som virker kronisk allergisk mot kontroversielle budskap.
Samtidig er ikke dette noen offerhistorie. Maya er en person som har søkt seg til popunderholdningen og som til tross for motstand og kraftig redigering, har fått store scener å spre sine budskap fra. Dette er ikke noe filmen prøver å underspille, og det er fascinerende å se hvordan Maya balanserer samvittighet, kunst, politikk og markedsføring.
Visuelt er filmen et lappeteppe av ulike formater og videokilder. Det hoppes stadig i tid, og en del av temaene får vi bare glimte fra Mayas subjektive synsvinkel. Men fordi Maya alltid er der som holdepunkt fungerer den litt rotete formen – den blir et fengende stilgrep i seg selv.
ANMELDELSE: Rafiki – En varm og fin kjærlighetshistorie
En artist som inspirerer
Det er mye karisma og kreativitet som bobler gjennom kinolerretet når vi følger Mayas artistkarriere.
Hun har hele tiden hatt en bemerkelsesverdig gjennomføringskraft når det gjelder kunsten hun lager. Det kommer frem gjennom hennes tidlige musikkvideoer hvor hun på lavt budsjett samlet dansere fra nabolaget og tok til gatene. Det kommer frem gjennom hennes vilje til å pakke med seg kamera og reise til Sri Lanka for å lage dokumentar derfra. Og det kommer frem gjennom et lekent forhold til upolerte lydbilder og en gjennomgående «lag med det du har»-holdning som var med å skape den særegne sounden hun slo gjennom med.
Filmen viser fram en kunstner som har omfavnet det hun har hatt, og ikke latt begrensninger hindre den kreative prosessen. Det er både kult og inspirerende å se. Og enten en får lyst til å kjøpe sin egen Roland MC-505 og lage låter, eller en tar med seg den holdningen til andre deler av livet sitt, så treffer Mayas historie en glede over å uttrykke seg selv. Den gjennomsyrer hele filmen og smitter over på publikum.
