Bare to år etter Disneys nyinnspilling av Jungelboken kommer Netflix og Warner Brothers med enda en versjon. Regissør Andy Serkis (Breathe) har gått dypere inn i tematikken fra Rudyard Kiplings bok og forkastet alt av musikk og komikk fra Disney-versjonene.
Det som står igjen, er en mørkere historie, der alvoret har fått mer plass. Det handler om å finne sin egen plass i et fremmed miljø, og om å finne motet til å møte tilsynelatende umulige utfordringer.
Mowgli imponerer med nydelige jungelbilder, men skuffer med animerte dyr av mindre god kvalitet. Historiefortellingen tør heldigvis gå dystert til verks, noe som resulterer i en tilfredsstillende filmopplevelse som skaper en tydelig emosjonell resonans.
Tydelig alvor og konsekvenser
Hovedtrekkene i historien er godt kjent. Menneskebarnet Mowgli (Rohan Chand) vokser opp i den indiske jungelen blant en flokk ulver, og blir oppdratt av blant andre lederulven Akela, panteren Bagheera, bjørnen Baloo og slangen Kaa.
Dyrene beskytter Mowgli mot den onde tigeren Shere Khan, som drepte foreldrene hans. Når Khan orkestrerer en maktkamp blant ulvene, må Mowgli søke tilflukt i menneskenes landsby i nærheten.
Der møter han den hjelpsomme John Lockwood (Matthew Rhys), men kontakten med menneskeheten skal ikke bli enkel for Mowgli.
Anmeldelse: Satan’s Slaves setter nervene på neglebitende prøver
Hovedtrekkene i handlingen etableres raskt og sikkert i Callie Kloves manus, som er basert på forfatter Rudyard Kiplings Mowgli-historier fra The Jungle Book (1894) og The Second Jungle Book (1895).
Hun har gjort alvoret og konsekvensene tydelige, uten humoren og hyggen fra Disney-versjonene, og fokuserer på hovedpersonens trang etter å være noe han føler han egentlig ikke er. Enhver kan på ulike tidspunkt i livet ha følt på lignende behov for å passe inn og søke tilhørighet.
Mowgli har flere spennende sekvenser, fra utfordrende opptaksprøver til ulveflokkens jaktlag, til skumle forfølgelsesscener der han har både hyener, aper og Shere Khan i hælene. Alt foregår i et spektakulært jungelmiljø, nydelig filmet av Michael Seresin.
Og i motsetning til Disneys heldigitale 2016-versjon, er mye av Mowgli skutt i ekte omgivelser i Sør-Afrika, men også i et filmstudio i London.
Mer interessante figurer
Rohan Chand er glimrende i hovedrollen som Mowgli. Han spiller med stor innlevelse mot ikke fullt så godt animerte dyr, men de er til gjengjeld stemmelagt på øverste nivå. Alltid solide Andy Serkis og Christian Bale er gode som henholdsvis Baloo og Bagheera.
Cate Blanchett er en dramatisk Kaa, mens Benedict Cumberbatch formidler Shere Khans ondskap med en nesten gledesstrålende intensitet. Vi kjenner kanskje figurene best fra de tryggere Disney-filmene, men her fremheves deres mørke personlighetstrekk ytterligere, noe som gjør dem et hakk mer interessante.
Også her tillegges dyrene menneskelige følelser som empati, sinne, ondskap og kjærlighet, og skuespillet er mer enn godt nok til at man tror på det. (Både dyr og mennesker snakker for øvrig engelsk, men filmen later som om de ikke forstår hverandre.)
Anmeldelse: Harajuku er en gripende historie som det gjør både godt og vondt å se
Warner Brothers produserte Mowgli for lansering på kino, men den ble utsatt flere ganger, visstnok fordi produsentene ville jobbe mer med effektene, men trolig også for å skape en viss avstand i tid til Disney-versjonen fra 2016.
Til slutt ble filmen i stedet solgt til Netflix, kanskje på grunn av en gryende tvil om publikumspotensialet, siden Disney kom Warner Brothers i forkjøpet.
Det er positivt at Netflix sørger for at filmer faktisk blir gjort tilgjengelige for publikum, men samtidig er det trist at det betyr at man ikke får sett den på kino. Mowgli er nemlig en visuelt storslagen film som åpenbart er tiltenkt et stort lerret.
Andy Serkis har regissert en fin versjon av Kiplings historie som går enda hardere til verks enn man har sett tidligere, og høster dermed en annerledes og sterkere emosjonell respons. Mowgli er derfor en vellykket film som fortjener å bli sett, selv om du har fått fortalt historien før.
PS: Et forbehold om kritikken av den digitale animasjonen av dyrene: filmen ble sett på Netflix sin pressetjeneste, der billedkvaliteten rett og slett ikke er like god som på deres strømmetjeneste. Uten mulighet til å se filmen i 4K/HDR/Dolby Vision, er det også vanskelig å bedømme billedkvaliteten på en skikkelig måte.
