Narcos: Mexico følger suksessoppskriften til sin søsterserie Narcos, og denne gangen er det Mexicos rolle i de siste tiårenes «war on drugs» som står på timeplanen.
Det er en historie som skyter fart utover et 80-tall der solfylte Guadalajara, hjemstedet til tequila og mariachimusikk, raskt bryter ut av marihuanaens laidbacke uskyldstid og inn i kokainens brutale paranoia.
Der vi i Narcos fulgte oppveksten til de kokainproduserende colombianske kartellene, får vi her se hvordan deres mexicanske kolleger etablerte og strømlinjeformet distribusjonen inn til USA.
ANMELDELSE: Narcos sesong 1 I 2 I 3
Her blandes nyere narkotikahistorie og arkivklipp sammen med underholdende actionspenning, intense personportrett og stiliserte brutaliteter som vil få Tarantino-fansen til å nikke anerkjennende. Alt basert på virkelige hendelser og alt i den samme gjennomførte og kolorittkule stilen som Narcos har finsiktet over sine tre sesonger. Og fremdeles tonesatt til Rodrigo Amarantes forførende åpningsvignett.
Og Narcos: Mexico kunne knapt hatt bedre timing. I USA står rettssaken mot Joaquín «El Chapo» Guzmán på trappene – en person som så definitivt er formet av begivenhetene denne serien presenterer.
ANMELDELSE: Bodyguard S01 – En intens og spennende thriller
Fengende dramatisering av virkeligheten
Der Narcos hadde en superkarismatisk Wagner Moura i rollen som Pablo Escobar i senter for sin historie, er det i Narcos: Mexico Diego Luna (Rogue One: A Star Wars Story) som gir hjerte og hjerne til narkokrigen sett fra lokalsamfunnets side.
Han spiller Félix Gallardo, basert på den virkelige Félix Gallardo. En tidligere politimann i Sinolas, som effektivt slår seg opp til å bli lederen av Mexicos første narkokartell da han tidlig ser fordelene av effektivisering, samhold og samarbeid.
Hans ivrigste motstander er DEA-agent Kiki Camarena, spilt av Michael Peña. De to utgjør kjernen i hendelsene som førte til at USA ble meget involvert i kampen mot narkotikakartellene. Narcos: Mexico gjør god bruk av denne personifiserte konflikten i spenningsoppbyggingen, og i måten de både trekker linjer til tidligere Narcos sesonger (her dukker det opp noen kjente ansikt) og ser framover mot eventuelle nye.
Dette er en serie som har veldig god balanse mellom personlige oppgjør og det store bildet. Igjen er det en litt cheesy og helamerikansk fortellerstemme som brukes for å holde på den overordnede historien. Og selv om det er et lettvint fortellergrep til tider, så har det blitt et varemerke for Narcos-seriene som føles naturlig i samspill med seriens øvrige tone og stil.
I starten av hver episode sier serien klart fra om at dette er en dramatisering av virkelige hendelser. Den advarselen er på sin plass, for her blir TV-seriens hang til å hekte så mye dramatikk som mulig på de største rollefigurene veldig synlig. Som i tidligere sesonger er Narcos: Mexico mer opptatt av å underholde enn å undervise. Men selv om den historiske nøyaktigheten ikke ligger på dokumentarnivå, så klarer serien å gi innsikt både i hva som skjedde og ikke minst hvorfor narkoskurker, korrupte politikere og samvittighetsfulle politifolk gjør som de gjør når penger, blod og kokain begynner å flyte i gatene.
ANMELDELSE: Le Bureau S04 – Fortsetter å være en av tidenes beste spionserier
Diago Luna er glimrende som nedpå narkobaron
Diego Luna og Michael Peña er et skuespillerpar som sørger for at Narcos: Mexico ikke mangler stjernekraft og karismatiske midtpunkt. De starter ikke med den auraen som både Wagner Moura og Pedro Pascal hadde i sine roller, men de skjærer raskt ut sine egne figurer og gir dem både dybde og kulhet nok til at begge bli typer det er mulig å sympatisere med og til dels heie på underveis.
Spesielt måten Luna gir en klangbunn av tvil, usikkerhet og uærlighet til en narkoskurk som på alle vis skiller seg fra den smågale, stolte og egenrådige Escobar er et fint tilskudd som gir innsikt i en helt annen type brutal banditt.
Felix er en mann som på realt Breaking Bad-vis faller dypere og dypere inn i grusomheter han i utgangspunktet ikke tror han tørster etter. Men i likhet med Walter White kan han ikke skylde på andre enn seg selv i det han tar stadige skritt bort fra vennskap, familie og anstendig oppførsel, og omfavner sin posisjon som mektig leder.
Hans rollefigur er også en glimrende guide inn det gjennomkorrupte Mexico som portretteres i denne serien. Dette er et land med en infrastruktur som neppe ville akseptert eller omfavnet en type som Escobar. Her er det et intrikat samspill mellom politi, hær, politikere, kriminelle og et regionalt hierarki av mektige aktører som må tilfredsstilles for at et narkokartell skal fungere – og dette blir både synlig og ansvarliggjort gjennom Félix Gallardos reise mot toppen.
En innvending jeg har hatt mot Narcos-universet siden starten, er at USA hele tiden har en uuttalte helterolle. Den er ikke nødvendigvis helt feil, men tonen i seriene er vektet veldig mot at USA er ridderen på hvite hest som må reise til Colombia og Mexico for å rydde opp. Og uten USA hadde ikke disse landene klart seg i det hele tatt. Det er i beste fall en forenkling av historien, og en versjon som i stor grad unnlater å ta innover seg andre amerikanske byråers påvirkning i nabolandene. Selv om det sendes et par skråblikk i retning CIA underveis.
Denne gangen er det litt mer nyanser å finne på amerikansk side, og serieskaperne skal ha ros for å vise fram hvor feige amerikanske styresmakter var før narkotikakrigen ble en politisk prestisjesak.
Vi er altså på ingen måte ferdig opplyst om temaet etter å ha sett Narcos: Mexico, men serien er et underholdende utgangspunkt som gir både tilkobling og avkobling.
Tips: Hvis du ikke allerede vet hvem Félix Gallardo og Kiki Camarena er. Ikke sjekk ditt foretrukne nettleksikon før etter du har sett alle ti episodene.
Narcos: Mexico har premiere på Netflix 16. november. Alle 10 episodene slippes samtidig. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.
