Ingen har ventet på en ny versjon av Robin Hood, bare 8 år etter Ridley Scotts film med samme navn. Likevel har den kommet, regissert av britiske Otto Bathurst (Peaky Blinders).
Filmen fremstår akkurat som hans landsmann Guy Ritchies King Arthur: Legend of the Sword gjorde i fjor, nemlig som en modernisert utgave av britisk folklore, fiffet opp med store effekter og anmassende fortellerteknikk.
Historien kan nok fenge et publikum som kun er ute etter uforpliktende underholdning og lite mer. Taron Egerton har en viss sjarm i tittelrollen, mens stakkars Jamie Foxx har lite å spille på i rollen som John.
Robin Hood kan by på voldsom action med heftig bruk av pil og bue, men blir likevel lite annet enn en kjapp lettvekter som kun oppfyller et visst behov for popcorn-eskapisme.
Må stoppe maktsyk sheriff
Robin av Loxley (Taron Egerton) lever et uforpliktende liv på sitt gods utenfor Nottingham, og er lykkelig forelsket i Marian (Eve Hewson – datteren til Bono i U2). Så blir han beordret ut på korstog, der han opplever grusomme kamper.
Når han returnerer etter flere år i utlendighet, har mye forandret seg. Marian har gått videre i livet, mens sheriffen av Nottingham (Ben Mendelsohn) søker større makt, og Robin forstår at han må stoppes.
Sammen med arabiske John (Jamie Foxx), som han reddet fra døden under korstoget, bestemmer han seg for å ramme sheriffen der det smerter mest, nemlig i pengepungen.
Anmeldelse: Satan’s Slaves setter nervene på prøve
Det gamle budskapet om å stjele fra de rike og gi til de fattige er mindre viktig i denne versjonen av Robin Hood. Her handler det om å gjøre et voldsomt og utspekulert opprør mot makta, og det er først og fremst derfor han blir en folkehelt.
Han har rettferdigheten på sin side, selv om han sikkert myrder 60-70 personer i løpet av handlingen. Det er faktisk litt merkelig, all den tid Robin av Loxleys aversjon mot dreping er et viktig element innledningsvis, men dette er nok ikke en type film hvor det er veldig viktig å være konsekvent i moralske spørsmål.
Bruker pil og bue som maskingevær
Noe av det mest interessante er å se hvordan Robin av Loxley innynder seg hos sheriffen for å posisjonere seg best mulig for det store kuppet. Scenene mellom Egerton og Mendelsohn har en viss snert og spenning, spesielt siden sistnevnte er dreven på å spille smarte, men ufyselige figurer.
Her gjør han imidlertid akkurat det samme som han gjorde som Orson Krennic i Rogue One: A Star Wars Story, nemlig å spille en sleip antagonist uten særlig mange forsonende trekk.
Hvis det skulle være noe, er det det historiens indikasjoner på at sheriffen har vært utsatt for seksuelle overgrep av katolske prester, som gir en forklaring på hvilken makt presteskapet har over ham.
Anmeldelse: Mowgli er en dystrere versjon av Jungelboken
Det som står mest i fokus i Robin Hood, er støyende action med store eksplosjoner og heftige nærkamper der pil og bue benyttes som et slags maskingevær. Det mangler kanskje troverdighet, men ser bra ut.
Som ren actionfilm, er dette greit utført, selv om filmen lider av nervøs klipping, der ingen bilder får vare mer enn høyst et par sekunder i de mest bråkete sekvensene, kun avbrutt av noen flotte og velplasserte slow motion-bilder som bekrefter inntrykket av at regissør Otto Bathurst slett ikke mangler filmatisk teft.
Det går an å la seg underholde av resultatet, selv om det rett og slett virker unødvendig med en ny Robin Hood i 2018. Den legger åpenbart opp til en fortsettelse, men jeg tror det er like små sjanser for det som for en ny King Arthur-film.
