Glenn Close er helt fantastisk i dramafilmen The Wife. Bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne, sier uttrykket. Og det er nettopp det denne filmen handler om. En fantastisk sterk kvinne, som ofrer sitt eget liv for å bygge mannens karriere.
Filmen gjorde meg både trist og rasende, og jeg ble nærmest forelsket i Glenn Close sin rollefigur Joan Castleman – en usedvanlig sterk, komplisert og imponerende kvinne.
The Wife gir oss et innblikk i hvordan det kan være å leve i et dysfunksjonelt ekteskap, og har en realisme i dialogen som tidvis blir svært ubehagelig å være vitne til.
Filmanmeldelse: «Arvingene» – Engasjerende historie om nyvunnet frihet.
Bitterhet og tapte ambisjoner
I førti år har Joan brukt hele sitt liv på å støtte sin mann Joe i hans karriere som forfatter. Han er en kronisk utro narsissist som fremstår som en svært usikker mann, som samtidig har store tanker om sitt eget forfatterskap.
En tidlig morgen i 1992 ringer det en telefon fra Stockholm. Joe Castleman har vunnet Nobelprisen i litteratur.
Dette utløser noe i Joan, og bringer 40 år med bitterhet og tapte ambisjoner til overflaten. Turen til Stockholm blir dermed ikke helt som Joe hadde tenkt, og en lenge skjult hemmelighet får store konsekvenser når den kommer til overflaten.
Gjennom tilbakeblikk fra 50- og 60-tallet forstår vi hva den store hemmeligheten er før den avsløres. Det bygger effektivt opp min sympati for Joan og avsmak for den pompøse og selvgode Joe.
Gnistrende god
Glenn Close og Jonathan Pryce, som spiller Joe, har et fabelaktig samspill. Både når det kommer til varmen som eksisterer i ekteskapet, og til frustrasjonen mellom dem.
Close gnistrer med sin underspilte Joan, som klarer å si voldsomt mye uten å ytre et eneste ord. Hun er fattet samtidig som vi ser i øynene hennes at noe rører seg under overflaten.
Gang på gang blir hun tilsidesatt av Nobel-arrangørene i Stockholm, fordi hun bare er kona til en av prisvinnerne. Regissør Björn Runge smører for tykt på med den nedlatende tonen kvinner omtales på av Nobel-arrangørene. Selv om handlingen er satt til 1992 blir filmens realisme borte i den nærmest parodiske tilnærmingen til prisvinnernes koner.
Runge klarer imidlertid utvilsomt å gjøre filmens ubehagelige konfrontasjoner svært realistiske i hvordan han lar dialogen i Jane Andersons manus få tid til å utfolde seg.
Spesielt én krangel får pågå så lenge at det blir så ubehagelig at jeg bokstavelig talt vrir meg i kinosetet. Og Runge lar oss med det kjenne på litt av frustrasjonen Joan har levd med i et helt liv.
Filmanmeldelse: «Rafiki» – En varm og fin kjærlighetshistorie.
Fortjener Oscar-nominasjon
The Wife er basert på Meg Wolitzers roman med samme navn, og er så vidt jeg har klart å finne ut ikke basert på en sann historie.
Men Glenn Close gjør Joan til et ekte menneske som får et liv utenfor kinolerretet. Jeg lar meg imponere av personen Joan, og når filmen er ferdig lurer jeg på hvordan det går med henne videre i livet.
Glenn Close har vært nominert til Oscar hele seks ganger, jeg blir ikke overrasket om hun blir nominert nok en gang for denne prestasjonen.
