Etter tre svært sterke dramafilmer på rad, Hunger (2008), Shame (2011) og 12 Years a Slave (2013), har den britiske regissøren Steve McQueen laget sitt mest kommersielle film til nå. Ransthrilleren Widows har et knippe interessante figurer, satt inn i en overbevisende miljøskildring av en nedkjørt bydel i Chicago, men greier ikke å fri seg helt fra ransfilmsjangerens konvensjoner.
Omgivelsene etableres, persongalleriet introduseres, de forbereder ranet og forsøker å gjennomføre det. Dette skjer selvsagt ikke uten komplikasjoner, men man vet mer eller mindre hva som kommer.
Historien utspilles som i ransfilmer flest og den store spenningen uteblir derfor. McQueen er imidlertid god på å skildre spennet mellom makttoppenes korrupsjon og konsekvensene det får på gateplan. Widows er absolutt severdig, og det sier mye om Steve McQueens kvaliteter som regissør at dette er hans svakeste film til nå.
Detaljerte ransplaner
Widows er basert på den britiske tv-serien Enkene, som ble skrevet av Lynda La Plante og vist av NRK på 1980-tallet.
Fire kvinner mister sine kriminelle menn i et brekk som går helt galt. Nå trues Veronica (Viola Davis) til å betale tilbake pengene som ble stjålet fra Jamal Manning (Brian Tyree Henry), en lokal krimboss som samtidig kjemper en hard valgkamp mot Jack Mulligan (Colin Farrell) for å bli ny oldermann i en av Chicagos tøffeste bydeler.
Når det viser seg at Veronicas avdøde mann, Harry (Liam Neeson), har lagt igjen detaljerte planer for sitt neste brekk, kontakter hun de andre enkene, Linda (Michelle Rodriguez), Alice (Elizabeth Debicki) og Amanda (Carrie Coon), for å få de med på ranet og skaffe pengene de alle trenger.
Anmeldelse: Fabeldyr: Grindelwalds forbrytelser byr på middels engasjerende magi
Filmen starter friskt med kjærlige gester mellom Veronica og Harry, kryssklippet med kaotiske bilder fra brekket som ender katastrofalt. Senere bruker Steve McQueen og Gillian Flynns manus god tid på å bygge opp en kompleks bakgrunn for begivenhetene.
Det er mange figurer å holde styr på, men samtlige har sin plass i det intrikate puslespillet, inkludert bifigurer som Jamals uberegnelige bror og medhjelper Jatemme (Daniel Kaluuya), Jacks aldrende far Tom (Robert Duvall), Harrys sjåfør Bash (Garret Dillahunt) og barnevakten Belle (Cynthia Erivo).
Ett sted i handlingen blir det åpenbart at manuset tar en kunstig snarvei for å forklare en spesifikk utvikling. I løpet av noen få setninger blir sammenhengen beskrevet, og det er tydelig at dialogen er beregnet på publikum, ikke de involverte partene. Bortsett fra dette, greier McQueen og Flynn å samle trådene til en handlingsmettet helhet på en tilfredsstillende måte.
Sammentreff og tilfeldigheter
Widows krever en viss tilsidesettelse av logisk tankegang. Det fremstår nemlig ikke fullstendig troverdig at disse kvinnenes situasjoner er så akutte at de velger å gjøre det de gjør.
Det er likevel aldri noen tvil om hvor sympatien skal plasseres, selv om også heltene har kriminelle hensikter. Det er en i utgangspunktet skjev maktbalanse mellom partene som gjør at publikum hele tiden står på enkenes side.
Når planene om å begå et lukrativt brekk først settes ut i livet, er det en opplagt underholdningsverdi i å følge figurene i deres omstendelige forberedelser, selv om historien avhenger av noen sammentreff og tilfeldigheter på detaljnivå som krever litt ettergivenhet fra publikum.
Anmeldelse: Life Itself er en romantisk suppefilm
Steve McQueen har prestert bedre, men det betyr for all del ikke at Widows er dårlig. Den er bare ikke like sterk som hans tre første spillefilmer.
Til gjengjeld er den kanskje lettere tilgjengelig som ren sjangerunderholdning, beriket med McQueens stilsikre filmspråk, de dyktige skuespillernes rolletolkninger og manusets effektive beskrivelser av makt, korrupsjon og pengebegjær.
Widows vil kanskje stå igjen som en fotnote på regissørens CV, men er likevel en ransfilm av respektabel kvalitet.
