Bør lutfattige foreldre få mange barn? Den libanesiske filmen Kapernaum stikker en diger pinne i dette etiske vepsebolet, og rører rundt.
Ved å sette problemstillingen veldig på spissen, her saksøker en 12 år gammel gutt sine foreldre for å ha blitt født, klarer filmskaper Nadine Labaki å skildre hvor jævlig livet kan være for barn og barnefamilier godt under fattigdomsgrensa i Libanon.
Det er til tider bekmørkt, men filmen er også raus med humor, kjappe replikker og oaser av hjertegod medmenneskelighet. Og den unge skuespilleren Zain Al Rafeea leverer en av årets mest minneverdige hovedroller.
Topp 10:Årets beste filmer
En sønns dirrende harme
Kapernaum starter og slutter i rettssalen hvor Zain (Zain Al Rafeea) har stilt sine egne foreldre for retten for å ha satt han til denne verden.
Det er en åpning og et rammeverk som ved første øyekast virker litt kunstig satt på spissen. Og selve formgrepet med den veldig poengterte rettssaken kunne gjerne vært utviklet enda bedre. Men etter hvert som vi får Zains familiehistorie presentert, så legges både mening, etiske dilemmaer, og nyanser til det litt fjollete utgangspunktet.
Her giftes 11 år gamle døtre bort så foreldrene kan få rimeligere husleie, og her holdes barn unna skole for å jobbe til inntekt for mor og far. Dette er situasjoner vi har hørt om før, og som kan ha en viss økonomisk logikk. Men her får vi se det fra barnas perspektiv, og da strippes foreldrenes fortvilte familieplanlegging ned til en brutal behandling av mennesker.
Zains reise gjennom utkanten av det libanesiske samfunnet sneier innom flere skjebner og problemstillinger som viser fram menneskers oppførsel når ressurser og regelverk presser konstant. Dette er hjerteskjærende historier som mates av melodramaets hang til tragiske skjebner. Men det hele holdes originalt og fengende gjennom Zains pragmatiske gatesmarthet, hans rampete stil og regissør Nadine Labakis galgenhumoristiske blikk.
ANMELDELSE: Spider-Man: Into the Spider-verse – Fantastisk superheltfilm
Dette er Zain Al Rafeeas film
Det er sjelden jeg har blitt så fascinert og imponert av en barnehovedrolle som jeg blir i Kapernaum. Det skyldes delvis at Zain er en kompleks og veldig godt skrevet rollefigur, men hovedårsaken er 14 år gamle Zain Al Rafeea.
Den unge skuespilleren, som er født i Syria og nå bor i Norge, spiller Zain med en usedvanlig treffsikker troverdighet og med en umiddelbar karisma som strekker seg ut gjennom kinolerretet.
REPORTASJE: Se Zain Al Rafeea i Lørdagsrevyen
Han følges tett av et bevegelig kamera som lar oss flyte på skulderen til Zain i hans ofte grelle og svært kummerlige omgivelser. Fotograf Christopher Aoun er ikke redd for å vise fram det stygge i både opplevelser og gatemiljøet, men han tar flere poetiske valg som føles friske og som både demper og åpner opp noen av filmens mest traumatiske hendelser.
Flere av de beste scenene i Kapernaum er av sorten som henger igjen lenge etter at rulleteksten er ferdig. Det gjelder alt fra oppofrende søskenkjærlighet, via et fantastisk møte med en bygdeoriginal superhelt på bussen, til de forferdelige ordene et sammenbrudd kan skvise ut av en fars forsvarstale. Dette er ikke en selvhøytidelig og prekende film, men den har noen skråblikk og noen menneskelige utbrudd som virkelig fester seg.
