Et uventet vennskap mellom to vidt forskjellige personer skildres i regissør Peter Farrellys 5 ganger Oscar-nominerte film «Green Book». Den er basert på virkelige personer og hendelser i USA på 1960-tallet, og er i bunn og grunn historien om landets rasemotsetninger i et nøtteskall.
Viggo Mortensen («Ringenes Herre», «A History of Violence», «Captain Fantastic») spiller friskt og helhjertet i den ene hovedrollen, mens Mahershala Ali («House of Cards», «Moonlight», «True Detective» S03) fremstår uventet tam og kalkulert i den andre.
«Green Book» er søt, sympatisk og velmenende, og underholder jevnt og godt gjennom spilletiden, men filmen har ikke den emosjonelle slagkraften som den kunne hatt. Farrelly lener seg på varm nostalgi i litt for stor grad, noe som svekker den dramatiske nerven.
Sterke raseskiller
Italiensk-amerikaneren Tony Vallelonga (Viggo Mortensen), som går under navnet Tony Lip, er en hardtslående «fikser» på en nattklubb i New York. Når den stenger på grunn av oppussing, må han finne annen inntekt for å brødfø kona Dolores (Linda Cardellini) og barna.
Han får en uventet jobb som sjåfør for den afroamerikanske pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali), som skal ut på turné. Utfordringen er at reisen går til Sørstatene, der raseskillene fremdeles er sterke. Filmens tittel refererer til den grønne guideboka som forteller hvor fargede bilister trygt kan ferdes og bo på veien.
Anmeldelse: Christian Bale er fenomenal som Dick Cheney i «Vice»
Filmen åpner med en overdådig tidskoloritt fra New York på 1960-tallet, der man omtrent bare venter på at Don Draper fra «Mad Men» eller Midge Maisel fra «The Marvelous Mrs. Maisel» skal komme vandrende forbi hvert øyeblikk.
Både her, og i resten av filmen, får man inntrykk av at fotograf Sean Porter og produksjonsdesigner Tim Galvin har gått for en idyllisert og romantisert skildring av tidsepoken som egentlig krasjer med alvoret som ligger bak. Det visuelle uttrykket er med på å ufarliggjøre innholdet ved å få dette til å fremstå som en nostalgisk «kosefilm».
Det er riktignok ingen problemer med å forstå alvoret som ligger i filmens konflikter og konfrontasjoner, men Peter Farrelly («Dum og dummere», «Kingpin», «Alle elsker Mary») har tydeligvis hatt som ambisjon å gjøre dette til spiselig underholdning for et så bredt publikum som mulig.
Bare middels god Ali
Viggo Mortensen gjør en herlig rolle som Tony, en fargerik machoskikkelse med et smalt verdensbilde. Kontrasten er stor til hans nye arbeidsgiver, en kultivert og pertentlig musiker med høy status. Det er når disse figurene finner interessante sider hos hverandre at historien blir virkelig interessant.
Dessverre spiller Mahershala Ali uvanlig svakt til ham å være, det vil si «bare» middels godt. Den vanligvis så solide skuespilleren gjør Don Shirley til en mildt irriterende figur. Han sitter som et tent lys i baksetet og virker altfor interessert og engasjert i sjåføren sin til å skulle være så reservert.
(Dessuten sitter han som regel på «feil» side i baksetet, nemlig rett bak sjåføren, som er et lite naturlig valg når man er eneste passasjer, men skyldes trolig at det gir fotografen en enklere kameravinkel).
Anmeldelse: «Henrik Uber Alles» vokser seg bedre og bedre
«Green Book» er altså nominert til flere Oscar-priser, og vant 3 Golden Globe-priser, så det finnes åpenbart de som synes filmen har sterke kvaliteter. Selv synes jeg den er overdrevent søtladen, slik at den sosiale kommentaren ikke biter hardt nok.
Det uventede vennskapet som oppstår mellom Tony og Don er sjarmerende, men skildringen stikker ikke dypt nok. «Green Book» er derfor et hyggelig og lettfordøyelig drama som kunne vært mye mer.
