Paranoia, parkeringskjellere, kald krig og kontraspionasje. Finalesesongen av «The Americans» skrur til storpolitikk og oppdragsrisiko, og serien har alt som trengs for å fenge som stemningsfull etterretningsthriller. I tillegg får vi en saftig og bittersøt slutt på et familiedrama som har servert noen av de mest fengslende skuespillerprestasjonene på amerikansk TV de siste årene.
Historien om to sovjetiske spioner som stifter en amerikansk kjernefamilie, og opererer som KGBs agenter rett under nesen på FBI, har allerede servert smart spenningsunderholdning i fem sesonger, og finalerunden skuffer ikke.
Her tas det tak i seriens fundamentale nervetråder både når det gjelder hemmeligheter, motiver og rollefigurenes utvikling – og serieskaper Joe Weisberg (tidligere CIA-ansatt) og gjengen serverer en meget tilfredsstillende avslutning på en av spionsjangerens beste TV-serier.
*Spoileradvarsel: Herfra og ut kommer det enkelte opplysninger fra sesong 5*
ANMELDELSE: The Americans sesong 1 – Forfriskende å få Sovjet som skurker igjen
Problemer innad i Sovjet
Sesong 6 hopper fram til 1987, og det har skjedd en del endringer for våre hovedpersoner i Jennings-familien siden sist.
Philip (Matthew Rhys) har trukket seg tilbake fra spiontilværelsen og driver reisebyrået på heltid. Sønnen Henry (Keidrich Sellati) er fremdeles uvitende om hvem foreldrene virkelig er, og han har dratt på college. Datteren Paige (Holly Taylor) har tatt sine første steg som KGB-rekrutt, og er med moren Elizabeth (Keri Russell) på flere farlige oppdrag.
Denne tilstanden av relativ familiestabilitet endres raskt da interne stridigheter i Sovjet truer med å splitte familien og sende verden noen skritt nærmere atomkrig. Konservative ledere i KGB ønsker å styrte Mikhail Gorbatsjov, og en uvitende Elizabeth er blant de operative agentene som lojalt følger senterets ordre. Kreftene som støtter presidenten tar derfor kontakt med Phillip og ber han om å rapportere om konas aktiviteter.
Det innebærer, i god finalesesongtradisjon, at gamle kjenninger dukker opp, noe som igjen fører FBI-nabo Stan Beeman (Noah Emmerich) inn på gamle spor.
ANMELDELSE: Le Bureau – En av tidenes beste spionserier
Som alltid i «The Americans» er skuespillerprestasjonene en nytelse å følge på skjermen. Keri Russell og Matthew Rhys er på hvert sitt vis imponerende i måten de behersker nyansene i de mange rollene og maskene de må bære i sine dobbeltliv. Russel får sagt alt hun trenger om Elizabeths indre rystelser med et velplassert bitt i leppa. Og i de få øyeblikkene hvor fasaden hennes så vidt brister, så er det som om hennes blottstilte indre glefser mot meg gjennom TV-skjermen.
Matthew Rhys har et så godt tak rundt Phillips mange lag av personlighet at det er opplevelser i seg selv å se hvordan han balanserer sine framføringer overfor både venner, kolleger og familie. Her blandes store doser sannhet og oppriktighet med akkurat nok finsiktet manipulasjon til at han stort sett lander på beina.
Spesielt Rhys sine samtaler med Noah Emmerich, som også er formidabel i rollen som den oppofrende Stan, er jevne høydepunkt som virkelig får fram det beste i «The Americans» sin menneskelighet. Deres er en relasjon som gir dybde og kompleksitet til seriens lek med det velkjente bilde av amerikanske helter og sovjetiske kommunistskurker.
Stilsikker i musikk og tidskoloritt
Det er en smakfull og herlig fiksjonsverden vi presenteres for i «The Americans». Spionsjangeren ivaretas med pistoler som avfyres fra sammenrullede aviser og stadige parykkskifter. Det gråbleke Washington er en sandkasse skapt for overvåking, parksamtaler, velplasserte krittmerker på postkasser og skarpe oppdrag. Og montasjer tonesatt av tekstmessig kledelig pop fra artister som Crowded House og Dire Straits gir serien luft og poetiske tråder opp til tematiske overtoner.
Alt dette er med på å skape et kunstnerisk uttrykk som gir en gjennomgående lekker stil, mye stemning og mye godt TV-selskap rundt historien serieskaper Joe Weisberg forteller. Det gir serien en distinkt tilhørighet til sitt tiår, samtidig som det tydeliggjør at vi ser dette på avstand gjennom fargede briller. «The Americans» bruker tiden som har gått siden den kalde krigen til å mane til forståelse. Her vises sprekkene i USAs gjennomkommersielle frihetsfokus, som virkelig skjøt fart på 80-tallet. I tillegg fanger serien opp fordelene ved kommunismens likhetsidealer. Begge deler uten at det rokkes ved en gjennomgående tiltro til individuelle avgjørelser, individets ansvar og demokratiske kjerneverdier. Hvor historisk korrekt og nøyaktig serien er i detaljene vet jeg ikke, men det er en serie som er godt egnet til å gi glimt av innsikt i hvor komplekst det storpolitiske spillet kan være både når det gjelder nasjoners maktkamp og personers samvittighet. Det å skape flerdimensjonale mennesker i settinger hvor publikum tradisjonelt har blitt overforet forslitte og karikerte fiendebilder er også oppløftende i en tid hvor de gamle stormaktene og deres etterretning igjen er på dagsorden.
Dette er ikke en perfekt finalesesong. Musikkmontasjene brukes akkurat litt for mye, og det er noen avgjørelser og tilfeldigheter som vil gnage, i hvert fall på enkeltes irritasjonsnerver. Og selv om serien lander til 20 i stil når det gjelder rollefigurenes personlige reiser, og stolkantspenningen opprettholdes helt fram til siste akt, så får ikke finalesesongen helt dreis på det overhengende militærpolitiske plottet.
Men til tross for litt pirk, så er dette en meget vellykket serieavslutning som ikke er langt fra toppkarakteren. Sammen med «Le Bureau» har «The Americans» vært den beste spionserien de siste årene. Finalesesongen byr på noen aldeles fantastiske scener og skuespillerprestasjoner, og de tre siste episodene er en deilig magekriblende spenningsreise full av velskrevet dialog og intense oppgjør.
The Americans er tilgjengelig til kjøp hos strømmetjenesten SF Anytime, og har premiere på Netflix den 28. februar.
