Filmfestivalen i Berlin (NRK): Et knippe fremmedes skjebner knyttes sammen i den danske regissøren Lone Scherfigs søte, sympatiske og ufarlige flettverksfilm fra New York. Den er også en smule langtrukken, og baserer seg på litt for mange sammentreff og tilfeldigheter som kan være utfordrende å tro helt og fullt på.

Likevel er det fullt mulig å la seg sjarmere av hvordan hovedpersonene tilbyr varme og medmenneskelighet til andre, og mottar det samme i gjengjeld.

“The Kindness of Strangers” har ingen spesielle utfordringer eller provokasjoner på lur, og kan derfor oppfattes som i overkant trygg, men av og til er det ålreit med en film som bare vil være snill og grei.

Den nyansatte restauratøren Marc (Tahar Rahim) og eieren Timofey (Bill Nighy) i “The Kindness of Strangers”. (Foto: SF Studios)
Rømmer fra voldelig mann

Filmen binder altså sammen flere skjebner, men den mest sentrale figuren er Clara (Zoe Kazan). Vi møter henne når hun tar med seg sine to sønner Anthony (Jack Fulton) og Jude (Finlay Wojtak-Hissong) og rømmer fra sin voldelige mann Richard (Espen Smed).

De havner på Manhattan, der det raskt blir en utfordring å finne husly, mat og drikke, samtidig som Richard leter etter dem. Den nyansatte restauratøren Marc (Tahar Rahim) blir en viktig brikke i det som skjer videre.

Det samme blir hans advokatkompis John Peter (Jay Baruchel), gruppeterapeuten Alice (Andrea Riceborough), hennes nye assistent Jeff (Caleb Landry Jones) og restauranteieren Timofey (Bill Nighy).

Anmeldelse: “Alita: Battle Angel” er et morsomt og underholdende sci-fi-eventyr

Gruppeterapeuten Alice (Andrea Riceborough) og hennes nye assistent Jeff (Caleb Landry Jones) i “The Kindness of Strangers”. (Foto: SF Studios)

Lone Scherfig forteller en historie om det gode i oss, og hvordan det skinner tilbake på oss selv når vi gjør noe for andre.

Det er øyeblikk i filmen der dette poenget hamres inn med litt for mye sukker på toppen, og en viss mangel på rotfestet realisme. Det er ikke alltid man tror helt på hva figurene sier eller gjør, spesielt overfor vilt fremmede, men samtidig gjør det godt å se figurer som bare er gode, uten baktanker.

Den største utfordringen for publikum er å akseptere at disse figurenes veier krysses så ofte som de gjør gjennom hele filmen. Det er ikke helt troverdig, men må godtas for at historien skal kunne fungere.

Richard (Espen Smed) leter etter kona si i “The Kindness of Strangers”. (Foto: SF Studios)
Fine rolletolkninger

Det er et fint ensemble vi møter i hovedrollene. Zoe Kazan (“The Big Sick” og “The Ballad of Buster Scruggs”) spiller Clara med styrke, sårbarhet og et åpent, ærlig ansikt.

Tahar Rahim (“Profeten”, “Fortiden”, “The Looming Tower”) utstråler varm, tankefull godhet som Marc, mens også birollene tolkes fint av Andrea Riseborough, Caleb Landry Jones og Jay Baruchel, uten at de blir satt på de store prøvene.

Imponerende er det også å se barneskuespillerne Jack Fulton og Finlay Wojtak-Hissong spille på linje med de voksne, helt uten Hollywood-broiler-tendenser. Fans av Bill Nighy vil sannsynligvis ha sans for hans figur her, som med sine morsomme, mumlende rykninger og formuleringer er til forveksling svært lik den aldrende rockestjernen han spiller i “Love Actually”.

Det er også hyggelig å se at Lone Scherfig har fått inn noen gode dansker i mindre roller, som David Dencik, Espen Smed og Nicolaj Kopernikus.

Anmeldelse: “If Beale Street Could Talk” er et godt, relevant og engasjerende drama

Bill Nighy (t.h,) og Finlay Wojtak-Hissong i en scene fra “The Kindness of Strangers”. (Foto: SF Studios)

“The Kindness of Strangers” er en hyggelig liten film som kanskje kan fremstå som et flyktig blaff, men den slår et slag for de gode, hjelpsomme kreftene som er i sving rundt oss, og er således slett ikke bortkastet.

Den har en historie som syr sammen sine tråder pent og pyntelig, med en viss emosjonell slagkraft, uten at det blir for kleint eller påtatt.

Den har også flere flotte New York-scener, godt fanget inn av fotograf Sebastian Blenkov, mens Andrew Lockingtons fine filmmusikk i perioder kan bli en tanke for smektende. Cam McLauchlins klipping sørger for god flyt i fortellingen, selv om den siste halve timen kanskje blir litt for omstendelig, og kanskje kunne vært kortet inn med 10-15 minutter.

“The Kindness of Strangers” er ikke Lone Scherfigs beste film, den æren tilfaller nok “An Education” fra 2009, men ingen vil ta skade av å se den, og det er dessuten unødvendig å stille seg spesielt kritisk til en film som feirer gode gjerninger.

(“The Kindness of Strangers” åpner filmfestivalen i Berlin. Norgespremiere: 26. april)

Om FILMEN

The Kindness of Strangers
  • The Kindness of Strangers
  • Slippdato: 26.04.2019
  • Regi: Lone Scherfig
  • Utgiver: SF Studios
  • Originaltittel: The Kindness of Strangers
  • Aldersgrense: Tillatt for alle (antatt)
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.