«The Umbrella Academy» har en lovende start, og et deilig mystisk utgangspunkt. Men etter hvert som episodene ruller forbi, så er det en ujevn og periodevis småkjedelig reise inn i en litt sutrete superheltverden.
Det er kanskje et billig poeng å trekke inn emo-begrepet i en serie som er tuftet på en tegneserie skrevet av «My Chemical Romance»-vokalist Gerard Way, men det er et merkbart trekk ved våre helter. Her står farskomplekser, omsorgssvikt og oppveksttraumer i kø, og selv om jeg liker at en superheltserie tør å dykke ned i engstelser og emosjonelle sår, så blir det til tider irriterende mye furting på denne gjengen.
Til tross for mye X-Men i det skolebaserte premisset, er dette et superheltunivers som legger seg et sted mellom vitenskapsgleden og nysgjerrigheten til «Legion» (serieskaper Steve Blackman jobbet også på den seriegodbiten) og det omstendelige storbytempoet i Netflix sine Marvel-serier. Etter syv av ti episoder (som var det Netflix ville at vi skulle anmelde serien ut ifra) er jeg fremdeles interessert nok til å ville vite hvordan det går med gjengen fra paraplyakademiet. Det er øyeblikk av seriemagi her, og vi serveres noen kule livsfilosofiske spørsmål fra Tarantino-skolen. Men hverken rollefigurene, miljøskildringene fra superheltenes hovedkvarter eller det bakenforliggende mysteriet har så langt levd helt opp til forventningene.
ANMELDELSE: Spider-Man: Into the Spider-verse – Fantastisk superheltfilm med et stort hjerte
Superheltskole for de spesielle
I 1989 fødes 40 barn samtidig, og helt uten forvarsel, rundt om i verden. Den eksentriske rikingen Reginald Hargreeves (Colm Feore) skjønner at her har det skjedd noe potensielt fantastisk, og prøver å kjøpe så mange som mulig av disse usedvanlige barna. Han ender opp som sjubarnsfar.
Det viser seg at disse barna har ulike krefter, og han oppdrar sine små til å bli samfunnsbeskyttende superhelter på The Umbrella Academy. Vi kommer for alvor inn i historien når ungene nærmer seg 30. Søskenflokken er splittet og har lite med hverandre å gjøre, men da gamlefar Hargreeves dør, kommer de sammen for å begrave sin far og prøve å finne ut av hvordan han døde.
Sleng inn tidsreisende leiemordere, rikelig med skravlete spøkelser, en robotmor, en snakkende sjimpanse som heter Pogo (Adam Godley) og litt komplisert søskenkjærlighet så har vi litt av all den sjangeroverskridende galskapen som møter oss i denne varierte superheltserien.
Men til tross for en ellevill liste av snedige typer og mystikk, så er det lite et serievant publikum ikke har sett før i «The Umbrella Academy». Dette en ganske strømlinjeformet historie med mer melodrama enn fartsfylt hjernegymnastikk. Her sliter folk med tradisjonelle problemer som framføres med dialoger om hvem som har sviktet hvem og noen såpeserieaktige anklager. Kunstferdige dansescener og noen fiffig løste superkrefter gir oss noen visuelle karameller å suge på underveis. Og det er stemningsfullt å henge i den avdøde milliardærens herskapshus. Men det er også for mange motellrom, dinere og bilsamtaler til at seriens stil bare glimtvis blir annerledes enn det vi er vant med å se på TV.
Gode skuespillere får for lite å bryne seg på
Kontrastene i personlighet og relasjonene mellom søsknene står sentralt i «The Umbrella Academy». Og på sitt beste får vi se dyktige skuespillere gestalte sårbare og mektige rollefigurer som sliter med å finne sin plass i familien og sin rolle i verden.
Ellen Page («Juno») som den ofte oversette Vanya Hargreeves er rollefiguren som fenger mest. Robert Sheehan treffer emo-vibben tydeligst som den narkomane Klaus, som lider av å kunne snakke med de døde. Men selv om skuespillerne fenger på overflaten, får hverken Page, Sheehan eller Tom Hopper («Black Sails», «Game of Thrones») i rollen som supersterke Luther Hargreeves, nok å spille på i Jeremy Slaters og Steve Blackman adapsjon av tegneserien.
De to har laget et manus med mye fyllstoff som er unødvendig og repiterende i både scener, samtaler og relasjonsutvikling. Et problem er at seriens tidsreiseelement gjør at vi faktisk får se variasjoner av samme hendelsesløp, et annet er at kjeklingen og søskenflokkens personlige demoner ikke utvikler seg noe særlig. Men hovedproblemet er en merkelig gjerrighet på ganske ordinær plottinformasjon. Behovet for å tviholde på forutsigbare avsløringer gjør at det som burde vært servert som fartsfylte måltid av informasjon og action i stedet blir strekt ut over flere episoder der vi mates litt om gangen på utilfredsstillende vis.
Til og med de tegneseriegode og tidsreisende leiemorderne spilt av Mary J. Blige og Cameron Britton (som imponerte stort som Ed Kemper i «Mindhunter») havner i denne repeterende og tilbakeholdne fortellerformen. Og helt ærlig. «The Umbrealla Academy» har ikke fengende nok stil eller gode nok hemmeligheter til å holde det gående på dette viset. Dette virker å være nok en superheltserie fra Netflix hvor en har låst seg til 10 episoder, uten å finne dramaturgien, spenningskurvene og fortellertempoet som gjør at det svinger både av helheten og enkeltepisodene. Jeg tror en mer effektiv fortellerstil, og kanskje noen færre episoder, kunne hjulpet denne serien.
For dem som elsker superheltserier, er dette velprodusert sjangerpåfyll med flere høydepunkt som vil begeistre. Og bruken av flere godbiter fra pophistorien, fra The Doors til Tiffany, er både fengende og treffsikkert plassert. Men for dem som håpet på noe nytt, friskt og annerledes, så er «The Umbrella Academy» et uforløst bakverk fullt av gode ingredienser i en litt for seig og tam sjangermiks.
The Umbrella Academy har premiere på Netflix 15. februar. Denne anmeldelsen er basert på 7 av 10 episoder.
