Den finske filmen «Baby Jane» er basert på en roman av den anerkjente forfatteren Sofi Oksanen, men noe må ha gått tapt i overgangen fra bok til film. Dette er nemlig et banalt og uengasjerende kjærlighetsdrama, forkledd som pretensiøs kunstfilm.
Figurene fremstår som falske og tilgjorte, mens det som foregår mellom dem er platt og uinteressant.
«Baby Jane» er riktignok fint fotografert, tidvis spennende lydlagt og har noen sekvenser som er oppfinnsomt klippet, men det er vanskelig å se hva man skal gripe tak i som publikummer her. Dette er dessverre for tynt til å forsvare en runde på kino.
Anmeldelse: En stjerne blir født i «Wild Rose», nemlig Jessie Buckley
Den unge jenta Jonna (Roosa Söderholm) flytter til en stor by, og møter raskt den rundt ti år eldre kvinnen Piki (Maria Ylipää). Mens Jonna er den vakre blondinen i kjole, er Piki den gutteaktige med kort lugg og tøff lærjakke.
De innleder et forhold, der Piki åpenbart er den dominerende part, mens Jonna underkaster seg.
Det skal vise seg at Piki sliter med angst, noe hun tar sterke medisiner for. Det tærer også på forholdet at ekskjæresten Bossa (Nelly Kärkkäinen) stadig kommer innom Pikis leilighet for å ordne med ting.
Overtydelig drama med blytung symbolikk
Innledningen etablerer figurene dårlig. De kaster seg ut i kjærlighetsforholdet uten at vi vet noe om dem.
Filmens handlingsreferat på internett forteller en bakgrunn for historien som rett og slett ikke er med i kinoversjonen. Allerede der forstår man at den knappe 90 minutter lange filmen må ha kuttet kraftig i handlingsforløpet fra romanen (som jeg ikke har lest).
Det gjør at det er vanskelig å skape noe engasjement for Jonna og Piki. De blir uinteressante sjablongfigurer i et overtydelig drama med blytung symbolikk, som små klipp fra en berg og dal-bane og en tiger i bur.
Anmeldelse: Mye Will Smith, men lite spenning i «Gemini Man»
Man kjøper aldri filmens fremstilling av forholdet mellom Jonna og Piki, fordi det virker kunstig og konstruert. Det er ingen ekte varme og kjemi mellom dem, bare kald bondage-sex.
Og når sjalusien flammer opp, er den nesten pinlig platt skrevet, som i en grunn såpeserie.
Roosa Söderholm og Maria Ylipää har skapt figurer med tydelige kontraster, men får ikke gjort noe med et manus med overfladiske beskrivelser og flau dialog.
Forsøker å være poetisk
De repeterende glimtene fra deres pengeløse hverdag får man til å lure på hvordan Jonna hadde råd til å flytte til byen i det hele tatt. De finner riktignok en måte å livnære seg på, nemlig ved å opprette en sextelefon, der Piki snakker skittent til mannlige innringere, mens Jonna sender ut truser hun har hatt på seg.
Dette er kanskje en reell business, men skildres i filmen på en måte som virker som usannsynlig tull.
Det er til og med en scene her, der Jonna går på postkontoret for å sende flere pakker med brukte truser, og får et mistenksomt blikk fra postfunksjonæren, som om hun liksom skjønner hva som foregår. Det er bare ett av flere elementer som gjør historien vanskelig å tro på.
Anmeldelse: «Swingers» svinger ikke
«Baby Jane» kan ha en verdi for noen, fordi den formidler et forhold mellom to kvinner, noe man ikke ser mye av på kino. Dessverre er den ikke i nærheten av å formidle homofil kjærlighet like sterkt som i filmer som «Carol», «Weekend», «God’s Own Country» og «Blå er den varmeste fargen».
Den har noen formgrep som behager øyne og ører, men de mellommenneskelige relasjonene går tapt i en film som forsøker å være poetisk, men ender opp med å være teit.
Dette er Katja Gauriloffs debut som spillefilmregissør, og jeg skulle ønske jeg kunne sagt penere ting om hennes første produkt, men «Baby Jane» griper ikke med sin floskelfulle fremstilling av lunken lidenskap, banal sjalusi og likegyldig angst.
(Denne anmeldelsen ble publisert før filmen egentlig skulle ha premiere 8. mars, men den ble i siste liten utsatt til 18. oktober)
