“Drapet i Holmenkollen” starter som en grundig og godt fortalt krimdokumentar om drapet på Anni Nielsen Iranzo i en villa i Holmenkollen i 1974. Det er en serie som forteller effektivt og TV-tydelig, med stilgrep og stemninger en kjenner godt igjen fra de siste års suksesser innen “true crime”-sjangeren. Gjennom arkivklipp, åstedsbilder, ferske intervjuer med politi og journalister og en rik tilgang til sentrale kilder, blir vi tatt med inn i en av Oslos mest mediesaftige drapsetterforskninger – et 45 år gammelt uløst drap på en diplomatfrue.

Serien kombinerer det historiske fokuset med den sterke historien til Maria Iranzo Nielsen. Hun var fire år da moren døde, og var hjemme da drapet skjedde. Hennes motivasjon for å både komme til bunns i hva som hendte den dagen, søke en slags fred med traumet fra barndommen og stille morderen til ansvar blir en sterk drivkraft i seriens jakt på både gamle minner og nye bevis.

ANMELDELSE: Leaving Neverland – Maler et rystende bilde av Michael Jackson

Ny teknologi kan bringe ny informasjon ut fra gamle bevis i den 45 år gamle drapssaken. (Foto: Discovery Networks, Monster)
Et vitne vender tilbake

Serien starter i fjor vinter da en 48 år gammel Maria Iranzo Nielsen, nå bosatt i Argentina, reiser tilbake til Norge for å undersøke hva som egentlig skjedde da hun mistet sin mor i et brutalt drap i deres hjem i 1974.

Da var Maria et delvis vitne til det som skjedde med moren, men datidens arbeidsmetoder anstrengte seg ikke for å finne ut hva et barn på 4 år hadde sett. Maria har ikke vært tilbake på hjemstedet siden hun var barn. Vi blir med da hun, sammen med etterforskere fra Kripos, åpner gamle dører for å finne ut hva datteren selv husker fra morens død.

Dette er en drapssak som til tross for en internasjonal etterforskning, en meget aktiv presse og mye omtale rundt politiets opprinnelige hovedmistenkte, ikke har fått noen løsning. Spenningen for publikum økes derfor raskt når serien introduserer muligheten for nye bevis.

ANMELDELSE: The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst – Drivende spennende

Det skiftes naturlig mellom den opprinnelige etterforskningen, Marias personlige reise og håpet om nye spor. Det er fascinerende å reise tilbake i tid til et Oslo i 1974 som vekkes til live gjennom effektiv bruk av fotografier og rekonstruksjoner fra åstedet, presseoppslag og etterforskernes minner. Det at flere av både pressefolkene og politifolkene som jobbet med saken har stilt opp for nye intervju, gir god innsikt i hvordan drapsetterforskningen tok form. Troverdigheten deres styrkes også når disse minnene forankres i gamle bilder og politirapporter.

Det er sjeldent at en krimdokumentar har så rik tilgang på pårørende, mulige nye vitnemål, de opprinnelige journalistene og etterforskerne, nye politiressurser og det opprinnelige bevismaterialet. Det kunne blitt vanskelig å holde fokus i dette tilfanget, og det blir litt folksomt i denne historien til tider, men “Drapet i Holmenkollen” klarer stort sett å gjøre god bruk av alle disse kildene. Samtidig som serien ikke mister taket i de store røde trådene.

Maria Iranzo Nielsen har mange hjelpere i denne dokumentarserien. Både Kripos, de opprinnelige etterforskerne og hennes familie, her ved fetteren Erik Nowery. (Foto: Discovery Networks, Monster)
Underholdning med grundighet og balanse

Regissørene Ingrid Wevang og Pia Lykke har full kontroll på sjangerlandskapet de befinner seg i, og de henter triks fra både den sobre dokumentarfilmtradisjonen og den mer spenningsorienterte TV-tradisjonen.

Stilisert skrivemaskinskriving som gir krimfølelse og nye poetiske rekonstruksjoner av barn med hund for å fylle ut historien for TV-seeren, er blant de regisserte grepene som blandes med brutale bilder fra drapsstedet og sterke følelsesreaksjoner fra pårørende. I et slikt landskap, hvor bildet av virkeligheten males ut, og serieskaperne fyller på med egne tolkninger, er det lett å trå feil i skjæringspunktet mellom historieforteller og journalist. Men jeg synes regissørene kommer seg godt ut av “true crime”-sjangerens overhengende etiske utfordring – nemlig at det lages underholdning ut av en faktisk drapssak.

Dette er en drapsgåte som passer “true crime”-publikummet veldig godt, og det er ingen tvil om at serieskaperne behandler dette som et krimmysterium med tydelig regissert dramaturgi, førende musikk og en sans for de spenningstoppene som er ment å gi drivende og underholdende TV. Men dette balanseres godt med at de lener seg på solid research, har veldig god tilgang til kilder, søker tilsvar der det trengs og ikke minst har en velvillig og aktiv hovedperson som i tillegg til å være pårørende også er den nysgjerrige pådriveren for denne serieetterforskeren.

“Drapet i Holmenkollen” skiller seg fra en del av de mer berømte true crime-suksessene i den senere tid, som “The Jinx”, “Making a Murderer” og podkasten “Serial” ved at det ikke er dokumentaristen som er den store etterforskeren. Ofte har journalister plassert seg selv som en slags hovedperson i denne sjangeren. Som en moralsk drevet forteller som går den opprinnelige etterforskningen i sømmene, stiller spørsmål vet metodene og kaster tvil om skyldspørsmålet. I de innledende to episodene av “Drapet i Holmenkollen” er det stort sett politiet selv som får fortelle om svakheter ved gamle metoder og fordelene ved ny teknologi. Her forsøker ikke serieskaperne å gjøre politiets jobb for dem, og det er kledelig at det er Maria Iranzo Nielsen som får være den tydelige hovedpersonen.

Det er noen scener hvor musikken som retorisk grep blir dratt for langt. Og noen av de konstruerte “cliffhangerne” som skal dirre i luften for å holde på spenningen, oppleves litt forslitte. Dette er virkemidler som fort kan gi en kunstig smak hvis det blir for mye av det gode, og den følelsen sniker seg også inn på slutten av episode to da en av de pårørende blir litt for opptatt av å stille politiet det store spørsmålet om nye bevis slik at vi i sofaen skal, med all tydelighet, skjønne hva som kan skje videre.

Men til tross for slike dramaturgiske utskeielser er dette en meget solid start på historien om drapet i Holmenkollen. Etter to av seks episoder er jeg godt hektet på. Jeg vil vite mer om den opprinnelige etterforskningen, og jeg vil vite om Maria Iranzo Nielsens reise inn i saken vil gi nye spor og svar i 2019.

Drapet i Holmenkollen har premiere på Dplay og TVNorge onsdag 13. mars kl. 21.30. Anmeldelsen er basert på to av seks episoder.

Om SERIEN

Drapet i Holmenkollen
  • Drapet i Holmenkollen
  • Slippdato: 13.03.2019
  • Sesong: 1
  • Regi: Ingrid Wevang og Pia Lykke
  • Utgiver: Dplay og TVNorge
  • Originaltittel: The Oslo Killing
  • Sjanger: Dokumentar, Historisk, Krim, TV-Serie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.