Det kommer ikke som en stor overraskelse at Disney ikke tar noen sjanser i sin nye filmversjon av «Dumbo». Det har selskapet nemlig heller ikke gjort i noen av sine andre nyinnspillinger av egne animasjonsklassikere, som «Askepott», «Skjønnheten og Udyret» og «Jungelboken».
Med Tim Burton på regi har «Dumbo» blitt en eventyrlig og fargesprakende underholdningsfilm på det trygge og jevne, der det visuelle uttrykket er mer spennende enn historien som fortelles.
Det er tydelig at Disneys fokus fremdeles er barnefamiliene, for hverken handling eller figurer tillates å være mørke nok til å skremme noen. Det gjør at spenningsmomentene er litt tannløse og likegyldige. Likevel har «Dumbo» gode kvaliteter som gjør det lett å like eventyret som blir fortalt.
Kan fly med ørene
En liten elefant med enorme ører blir født i det omreisende sirkuset The Medici Brothers i 1919. Eieren Max Medici (Danny DeVito) selger elefantmora, men Holt (Colin Farrell) og barna Milly (Nico Parker) og Joe (Finley Hobbins) oppdager at den lille elefanten kan bruke ørene sine til å fly.
Dumbo vekker så stor oppsikt at den kjente sirkusmagnaten Vandevere (Michael Keaton) ansetter hele sirkuset i sin fornøyelsespark Dreamland i New York.
Han vil nemlig bruke Dumbo i et stort nummer med akrobatstjerna Colette (Eva Green), men når det blir klart at Dumbos mor er fanget der, og skal avlives, må det legges farlige planer for å redde henne.
Anmeldelse: Natalie Portman gjør en av sine sterkeste roller i «Vox Lux»
Dumbo-figuren er en digital effekt, men er riktig godt laget, med uttrykksfulle øyne, en aktiv snabel og elefanthud og hår med ganske virkelighetstro tekstur. Elefanten har nok sjarme til å vekke det nødvendige engasjementet for figurens skjebne.
Menneskene rundt ham er ofte todimensjonale og overtydelige, og det virker å ha vært gjort med vilje for å gi filmen et enkelt narrativ, som også tegnefilmen fra 1941 hadde.
Manusforfatter Ehren Kruger har også brukt Helen Aberson og Harold Pearls bok fra 1939 som utgangspunkt, og har forsøkt å skape en bakgrunnshistorie som gir figurene et hint av dybde, uten at noen av dem får tid og rom til å bli mer enn omriss.
«Dumbo» kunne blitt mer interessant om noen av deres problemstillinger hadde vært utforsket grundigere, men da hadde det også blitt en helt annen, og mer voksen, film.
Eventyrlig ramme
Colin Farrell spiller på rutinen som Holt, en sirkusrytter som har mistet en arm i første verdenskrig, og kan derfor ikke lenger opptre som før. Flere ansatte har dødd av sykdom, deriblant Holts kone, og de har måtte kvitte seg med flere av dyrene.
Det er som alltid hyggelig med et gjensyn med Danny DeVito, som altså spiller Max Medici her. Selv om sirkuset heter The Medici Brothers, har ikke sirkusdirektøren en bror. Det hintes så vidt til at han visstnok alltid har ønsket seg en, noe som kanskje forklarer hvorfor han villig inngår partnerskap med den slu Vandevere.
Michael Keaton gjør forholdsvis mye ut av en ganske tynn rollefigur, og fungerer godt som en tilsynelatende velmenende person som selv de minste instinktivt vil forstå er filmens antagonist. Filmens yngste skuespillere, Nico Parker og Finley Hobbins, fungerer bare middels godt som søsknene Milly og Joe, og er dessverre for svake til å utmerke seg som helter for de minste.
Anmeldelse: «Happy Ending» er forutsigbar romantikk for godt voksne
Historiens innledning er ganske mørk på papiret, men likevel er stemningen nesten mistenkelig lystig. Dette er på alle måter en typisk Disney-film, der ingen motgang eller vansker har lov til å være for depressive.
Den føles en anelse for snill, til tross for en tematikk om menneskets grådige og hensynsløse utnyttelse av dyr og natur, men man får ha forståelse for at filmen er rettet mot et svært bredt aldersspekter. Det skal sies at den faktisk har fått 9-års-grense for det Medietilsynet beskriver som «partier med intens og utrygg stemning».
«Dumbo» er likevel en ganske fin familiefilm, satt i en eventyrlig ramme med Tim Burtons sedvanlige blikk for fargesprakende univers med tydelig avstand til realismen. Tegnefilmen fra 1941 er fremdeles best, mens nyinnspillingen er «bare» ikke så verst.
