Komikerlegendene «Helan & Halvan», eller «Laurel & Hardy», som de egentlig ble kalt, spilles fabelaktig av Steve Coogan og John C. Reilly, i en film om den siste fasen av deres karriere.
Den gjør det samme som de virkelige «Helan & Halvan» gjorde, nemlig underholder med lun og ufarlig slapstick-humor, som nærmest virker barnslig og naiv sett med 2019-øyne.
Regissør Jon S. Baird har også sørget for å fortelle en fornøyelig historie med nostalgi og hjertevarme, uten at det blir for mye av det gode. «Helan & Halvan» er en søt film om det spesielle forholdet mellom to arbeidskolleger som fikk verden til å le.
Publikum blir ikke satt på store prøver underveis, men man føler kanskje på et lite savn etter en presumptivt mer uskyldig tid, da det gikk an å le av milde klovnefakter på kino.
Har noe uoppgjort
Filmen starter med en imponerende lang tagning fra et filmstudio i Hollywood i 1937 (med britiske Pinewood Studios som en overbevisende stand-in).
Britiske Stan Laurel (Steve Coogan) og amerikanske Oliver Hardy (John C. Reilly) er på toppen av karrieren, men krangler om lønn med den velkjente produsenten Hal Roach (Danny Huston).
Så rykker historien frem til 1953, når duoen står foran en Englands-turné, men man forstår at noe har skjedd i mellomtiden.
Stan og Ollie har noe uoppgjort seg imellom, og det blir ikke bedre når det viser seg at de er booket inn på bittesmå steder der det nesten ikke kommer folk. Samtidig har Stan problemer med å få tak i den britiske produsenten som han håper skal finansiere deres neste film.
Anmeldelse: «Ut og stjæle hester» forteller modent og poetisk om såre tap og dype savn
Det finnes nok av filmer om figurer som higer etter en siste runde med storhet. «Helan & Halvan» følger en velkjent oppskrift, men er slett ingen sinke, og bygger opp et håp om at de sympatiske skikkelsene skal lykkes.
Man ser raskt at de for lengst har gått ut på dato med sin milde form for slapstickhumor og bedagelige sceneopptreden.
Latterbrølene vi ser (og hører) de skaper under filmpremieren på «Way Out West» i 1937 har blitt til avdempet og ettergivende humring på de britiske teaterscenene 16 år senere, men filmen viser hvordan komikerparet fremdeles er elsket og avholdt, spesielt blant den eldre generasjonen.
Man kunne tydeligvis gjøre penger på nostalgi også den gangen, selv om bransjen rundt dem, representert av den sleipe, britiske manageren Bernard Delfont (Rufus Jones), forståelig nok er mer opptatte av moderne aktører. Det blir konfrontasjoner mellom gammelt godlynne og moderne kynisme.
Praktfullt samspill
«Helan & Halvan» er best på å skildre det hjertelige forholdet mellom Stan og Ollie. Selv når gnisninger truer med å torpedere hele samarbeidet, forstår man at disse karene er avhengige av hverandre, og at det er et dypt vennskap mellom dem.
Samspillet mellom Steve Coogan og John C. Reilly er praktfullt, og de er skummelt like de virkelige «Helan & Halvan», noe som bevises under rulleteksten.
Filmen har også Shirley Henderson og Nina Arianda i festlige biroller som deres respektive koner, Lucille og Ida, som på ett tidspunkt ankommer London og gir forholdet mellom Stan og Ollie en ny dimensjon. De er også med på å gi filmen utløp for emosjonelle spenninger som kanskje ikke ligger innenfor ektemennenes repertoar.
Anmeldelse: «Solnedgang i Budapest» er et intenst og omsluttende drama
«Helan & Halvan» behandler sine tittelfigurer med kjærlighet og respekt. Her brytes ingen illusjoner man eventuelt måtte ha. De skildres som snille, høflige og eiegode karer, kun med problematiske sider av den milde varianten.
Det kunne nok vært mer spennende om regissør Jon S. Baird og manusforfatter Jeff Pope hadde servert mer saftig innhold, men komikernes mange forhold til kvinner og Ollies gambling blir bare så vidt registrert.
Her er det mest kos å hente, og det resulterer i en hyggelig og ufarlig film om to av det gamle Hollywoods store stjerner. Den etterlater sitt publikum med en god følelse, selv om den muligens forsøker å tangere «Ringenes herre: Atter en konge» i antall åpenbare sluttscener.
(«Laurel & Hardy» fikk for øvrig aldri et ordentlig norsk navn. «Helan & Halvan» er nemlig deres svenske tittel. Det er uansett bedre enn på dansk. Der heter de «Gøg & Gokke»!)
