Adopsjon er temaet i «Instant Family», en feelgood-film som gjør sitt ytterste for å gjøre handlingen så lettfordøyelig som mulig, selv når historien berører flere mørke og vanskelige elementer.
Filmen skal være basert på regissør og manusforfatter Sean Anders’ egne opplevelser, men fortelles som en manisk morofilm der den emosjonelle slagkraften regelrett forsvinner i forsøkene på å få publikum til å glemme hvilke store spørsmål og dype følelser som egentlig er i sving.
«Instant Family» er rett og slett en altfor enkel og overfladisk skildring av et tema som er dypt alvor for mange.
Adopterer tre søsken
Pete (Mark Wahlberg) og Ellie (Rose Byrne) hadde egentlig ikke tenkt å stifte familie, men bestemmer seg plutselig for å adoptere et barn. De ender ikke opp med ett, men TRE barn, nemlig søsknene Lizzy (Isabela Moner), Juan (Gustavo Quiroz) og Lita (Julianna Gamiz).
Utfordringene med å tilpasse seg den nye situasjonen blir store, både for de nybakte adoptivforeldrene og for barna, som har vært gjennom flere omplasseringer de siste fire årene. Kort tid etter slipper deres biologiske mor ut av fengsel, og forsøker å få tilbake samværsretten med barna.
Anmeldelse: «Cold Pursuit» gjør ikke skam på originalen, den norske filmen «Kraftidioten»
Regissør Sean Anders («Horrible Bosses 2», «Daddy’s Home», «Daddy’s Home Two») forteller historien på en høyenergisk måte som nesten er litt stressende. Handlingen fyker av gårde i et halsbrekkende tempo, som får hovedpersonene til å virke litt for impulsive og kortsiktige.
Jeg vet ikke hvordan en adposjonsprosess egentlig fungerer, men de tar altså et kurs med andre interesserte. Når de senere spaserer gjennom en park full av adopsjonsprospekter, ender de selvsagt opp med de mest billedskjønne Hollywood-broilerne du kan tenke deg.
Etter en mistenkelig enkel innkjøringsperiode, forteller de dette i en samtalegruppe med de andre kursdeltagerne, og får overbærende smil fra de andre foreldrene, som vet at dette ikke vil vare, og tydeligvis har rukket å bli garvede adopsjonsveteraner på rekordtid. Det er ting som dette som trekker ned inntrykket av filmen. Man tror ikke helt på det som blir oss fortalt.
Tar brodden av handlingen
Persongalleriet fylles av halvgærne figurer, som Pete og Ellies respektive mødre (spilt av henholdsvis Margo Martindale og Julie Hagerty). De er nok ment å være «comic relief», en avlastning for historiens iboende tristesse, men blir fremmedelementer som tar brodden av den sentrale handlingens potensielt kraftfulle elementer.
Mine favoritter er Tig Notaro («One Mississippi», «Walk of Shame») og Octavia Spencer («Barnepiken», «The Shape of Water», «Hidden Figures») i rollen som de tørre adopsjonsagentene Sharon og Karen. De tilfører historien en nødvendig dose alvor og troverdighet.
Anmeldelse: «The Hate U Give» er en viktig film med et sterkt budskap
«Instant Family» er ikke en direkte dårlig film. Den har flere fine og hjertevarme sekvenser, blant annet et uvant stille øyeblikk der Ellie børster håret til 15 år gamle Lizzie, og man aner hva den situasjonen betyr for dem begge.
Den har også en lystig episode der Pete lar Lizzie få utløp for innestengt aggresjon. Det er dessverre altfor få av disse øyeblikkene, der figurene blir mer enn brikker i et komisk tablå. Og når det virkelig skal føles i historiens klimaks, blir det tydelig at dette er et felt der Mark Wahlbergs evner som skuespiller ikke strekker til.
«Instant Family» har et potensielt interessant tema, men ufarliggjør alle konflikter og problemer ved å vanne dem ut med lett humor. Filmen er likevel severdig om man går til den med lave eller likegyldige forventninger.
