Såkalte klarsynte vekker stadig interesse og/eller aggresjon, alt etter hvilket syn man har på de som påberoper seg spesielle evner. Dokumentarfilmen «Jeg ser deg» følger Michael Winger, som forsøker å finne savnede personer ved hjelp av det han foretrekker å kalle intuisjon.
Regissør Maria Salazar har laget en enkel dokumentar som etterlater publikum med flere spørsmål, og tvilen kommer ikke alltid hovedpersonen til gode, men samtidig blir man mildt fascinert av det som blir fortalt.
Det er imidlertid lite i filmen som vil overbevise skeptikere om at Winger faktisk har andre evner enn folk flest. Det er heller ikke en nødvendighet for å kunne la seg engasjere, men dessverre fremstår «Jeg ser deg» både i form og innhold mer som et forlenget tv-program enn en fullblods kinodokumentar.
Gir direkte resultat
Filmen er bygget opp som en slags true crime-dokumentar, der vi får rullet opp fem saker der personer har forsvunnet. Winger føler seg frem til hvor de kanskje kan befinne seg, og legger ut på leting sammen med både medhjelpere og letemannskaper.
Uten å avsløre for mye, kan det sies at det noen ganger ser ut til å gi resultater, andre ganger ikke.
Det er ganske interessant å følge Winger i jakten på svar, samtidig som det kan lønne seg å se filmen med et kritisk blikk. Det er nemlig rom for tolkning om hvor godt hans opplysninger stemmer overens med virkeligheten.
Anmeldelse: «Men alle vet» overrasker med en plutselig vending
Hovedpersonen selv fremstår som en hyggelig, sympatisk og velmenende mann med gode hensikter. Han sier at han gjerne vil hjelpe, og det finnes åpenbart pårørende som tar imot det han har å bidra med. Hans motiver for å stå frem kan likevel fremstå som litt diffuse.
Tidlig i filmen sier han at han ønsker anerkjennelse for det han gjør, mens senere påstår han at han ikke er så opptatt av det likevel. Han sier også at han ikke tar betalt for å hjelpe pårørende, som reiser spørsmål om hva Winger egentlig tjener penger på.
Driver han med andre ting? Har han en vanlig jobb? Det sier filmen ingenting om. I det hele tatt blir hans fortid og vei inn i det alternative forklart veldig raskt og enkelt, og man får følelsen av at mye holdes tilbake.
Tidlig i filmen ser vi at Winger møter pressefolk på Carl Johan i Oslo, der han får pågående og kritiske spørsmål som han synes er urimelige.
Men hvorfor intervjues han? Hva er sammenhengen? Har han innkalt pressen selv? Er det på grunn av savnet-saken han nettopp har løst, eller er det i samband med TVNorge-programmet han har vært med i? Det som mangler her, og noen andre steder i filmen, er kontekst.
Engasjerende nok
Filmen er preget av teknisk varierende kvalitet. Noen sekvenser ser ut til å være filmet med smarttelefon og selfiestang av Winger selv, som tydeligvis gjør en slags opptreden i sin egen dokumentasjon.
På ett tidspunkt snakker en pårørende via noe som ligner Skype eller Facetime, og selv om innholdet er sterkt, holder det ikke at filmskaperne ikke har gjort et skikkelig intervju på kamera til en kinodokumentar.
Innholdsmessig er imidlertid dette engasjerende nok, både om man nikker anerkjennende eller rister indignert på hodet av filmens påstander og beskrivelser.
Anmeldelse: «Helan & Halvan» underholder med lun og ufarlig humor
«Jeg ser deg» har heldigvis et slags korrektiv i form av Didrik Søderlind fra Human-etisk forbund. Han får ikke mye tid, men har noen treffende kommentarer som gir filmen en viss balanse.
Han sier blant annet at såkalte klarsynte sliter med å bevise at dette fungerer utover ren flaks. Filmen gir ingen klare svar, men det kan være flaks. Det kan være tilfeldigheter. Det kan være eksepsjonell intuisjon.
Hva det enn er, kaster denne dokumentaren et lite kritisk blikk på det, slik at «Jeg ser deg» kanskje passer best for de som allerede er overbeviste, og egner seg mindre godt for tvilere. Det virker imidlertid troverdig at Michael Winger virkelig drives av et ønske om å hjelpe, og det må kunne bifalles, selv om filmen burde ha formidlet et dypere og mer nyansert bilde av klarsynet.
