Det er sterkt å fremdeles prestere på topp etter en 25 år lang karriere, men det er akkurat det Natalie Portman gjør i filmen «Vox Lux». Dette er et skarpt og intenst portrett av en artists kamp for sin plass i en popkulturell verden rammet av terror.
Regissør Brady Corbet («The Childhood of a Leader») har også skrevet manuset sammen med norske Mona Fastvold, og de tegner et spennende og nyansert bilde av en karriere skapt under fryktelige omstendigheter, der alt artisten sier og gjør er gjenstand for nøye granskning.
Det er noen sterke bilder i filmen, som vekker assosiasjoner til noen altfor velkjente hendelser fra de siste 20 åras nyhetsbilde. «Vox Lux» diskuterer hvordan aktuelle hendelser fargelegger popkulturen, og tillegger den meninger der de kanskje ikke finnes.
Samtidig viser filmen hvordan popkulturens innflytelse av og til har en uønsket rekkevidde. Uansett hva man tar med seg fra «Vox Lux», er det åpenbart at dette er en film som vil noe, og med Natalie Portman i en av sine sterkeste roller.
Bearbeider traume med musikk
Unge Celeste (Raffey Cassidy) overlever en dramatisk hendelse i 1999 og bearbeider traumet med en offentlig fremføring av en sang skrevet av søsteren Eleanor (Stacy Martin). Låta blir en hit, hun blir fanget opp av en manager (Jude Law), og har plutselig en karriere som popartist.
Filmen hopper frem til 2017, der den voksne Celeste (Natalie Portman) forbereder et comeback etter noen vanskelige år med kontroversielle hendelser. Samtidig sliter hun med forholdet til både søsteren og datteren Albertine (også Raffey Cassidy) og har nerver foran en stor turnéåpning i hjembyen.
Anmeldelse: «Us» er en sprek, innovativ og velregissert horrorfilm
https://www.youtube.com/watch?v=dolxUIZzb3w
Det tar faktisk litt tid før Natalie Portman dukker opp. Filmens første del preges nemlig av Raffey Cassidy i rollen som den unge Celeste. Hun gjør et sterkt inntrykk i den svært vanskelig scenen som er den direkte årsaken til at hun kastes ut i artistkarrieren.
Når historien hopper 15-16 år frem i tid, er det nesten sørgelig å ta farvel med Raffey Cassidy som den unge Celeste, bare for å bli gledelig overrasket over at hun også spiller den voksne Celestes datter.
Cassidy gjorde seg bemerket i Yorgos Lanthimos-filmen «The Killing of a Sacred Deer», og har det samme kjølige og underspilte uttrykket i «Vox Lux».
Det er faktisk ikke helt utenkelig at Brady Corbet har latt seg inspirere av Lanthimos, fordi denne filmen har lignende kvaliteter som «The Lobster» og «The Killing of a Sacred Deer». Også «Vox Lux» oppleves som en kritisk refleksjon over samtiden med bisarre og underfundige virkemidler.
Vårt perverse forbruk av popkultur
Filmens viktigste ingrediens er likevel Natalie Portman, som spiller hovedrollen med en imponerende nerve, intensitet og kontroll som gjør det litt mystisk at hun ikke ble Oscar-nominert.
Vi ser en preget artist som sier hun bare er ute etter å glede sitt publikum med popmusikk, men som hele tiden forventes å synse og mene foran verdens største mikrofonstativ, effektivt beskrevet i en scene der Celeste intervjues av en journalist som værer store overskrifter.
Filmen diskuterer vårt nesten perverse forbruk av popkulturelle fenomener, og hva det gjør med menneskene bak de glitrende fasadene. Portman spiller også godt som en mor og en søster som sliter med å få sine mellommenneskelige relasjoner til å fungere samtidig som hun må fylle rollen som superstjerne. Slik det beskrives i filmen, fremstår det som en nesten umulig kombinasjon.
Anmeldelse: «Lords of Chaos» er morsomt, bekmørkt og brutalt om norsk black metal
Den siste delen av «Vox Lux» er en fargesprakende konsertsekvens der låter skrevet av ingen ringere enn Sia fremføres med myndighet av Natalie Portman. Selv om man kanskje ikke helt kjøper filmens påstand om at hun er en av vår tids største popstjerner, er Portman overbevisende nok til at fiksjonen fungerer tilstrekkelig.
Det er likevel den stemningsskapende filmmusikken av nylig avdøde Scott Walker som gjør størst inntrykk av det tonale innholdet. (Han leverte også musikken til Corbets første film, «The Childhood of a Leader»)
Kombinert med Lol Crawleys lekre foto, og Brady Corbets modige regi er den med på å skape et inntrykk av at man blir fortalt en fabellignende historie som kanskje ligger litt på siden av virkeligheten, men som samtidig er sterkt inspirert av den.
