Det er ikke actionscenene som er det mest spennende i «Avengers: Endgame». Den mangler absolutt ikke spektakulære sci-fi-tablåer med enorme effekter, men likevel er det hva som skjer med figurene, deres veivalg og spenningene i noen avgjørende relasjoner som resulterer i de sterkeste øyeblikkene.
La gå at man har en viss metthetsfølelse etter over 20 filmer i Marvel Cinematic Universe, og at historieelementer som tesserakter og evighetssteiner fremdeles virker søkt og tullete. Det forhindrer ikke at man faktisk bryr seg om skjebnene til det mangfoldige persongalleriet som har fått bygge seg opp gjennom de 11 årene som har gått siden den første «Iron Man»-filmen kom i 2008.
«Avengers: Endgame» nøster opp trådene på en overbevisende og tilfredsstillende måte, der både store og små historieforløp får sine forløsninger, samtidig som den øker risikoen for de involverte. Filmen er en koloss på tre timer og ett minutt, som kan høres ut som et gigantisk «overkill», men timene flyr avgårde, uten at det på noe tidspunkt føles langtrukkent.
Det har betalt seg for regissørene Anthony og Joe Russo å tenke stort, for dette er en storvokst og strømlinjeformet superheltfilm som effektivt avrunder denne fasen av en av 2000-tallets største filmserier. «Avengers: Endgame» kommer til å legge verden for sine føtter, og er mer enn god nok til å fortjene det.
Anmeldelse: «Avengers: Infinity War» er en massiv mastodont av en superheltfilm
Sliter med etterdønningene
Det går ikke lang tid før man forstår at historiefortellingen snur opp/ned på forventningene, og at reklamekampanjen i forkant kun har avslørt et minimum av handlingen. Jeg følger samme eksempel, for her gjelder det å vite så lite som mulig før man ser filmen, men alle som så den forrige, «Avengers: Infinity War», vet selvsagt hva som står på spill.
Superskurken Thanos (Josh Brolin) fikk tak i de seks magiske evighetssteinene, og lyktes med sine planer, noe som fikk enorme konsekvenser.
Nå sliter blant andre Tony Stark/Iron Man (Robert Downey Jr.), Steve Rogers/Captain America (Chris Evans), Natasha Romanoff/Black Widow (Scarlett Johansson), Thor (Chris Hemsworth), Clint Barton/Hawkeye (Jeremy Renner) og Bruce Banner/Hulk (Mark Ruffalo) med etterdønningene av det smertefulle tapet, som har kastet dem ut i en usikker fremtid.
Scott Lang/Ant-Man (Paul Rudd) kommer imidlertid på banen med en vill idé om hvordan de kanskje kan bekjempe Thanos og ta hevn (Her skal det sies at det kan være en fordel å ha sett «Ant-Man and the Wasp», uten at det er avgjørende). Strategien er usikker, og sjansen til å lykkes er uviss, men Avengers samles til et avgjørende fremstøt med blant andre Rocket (Bradley Cooper) og Captain Marvel (Brie Larson) som støttespillere.
Anmeldelse: Det må være lov å være litt skuffet over «Captain Marvel»
Plass til alle historietrådene
Persongalleriet i «Avengers: Endgame» må være en av de største stjernesamlingene noensinne, med over 30 viktige figurer fra MCU-filmene. Det resulterer i en popkulturell høytidsstund med flere hjertelige gjenforeninger og noen nye møter, men selvsagt med de originale Avengers i fokus.
Manusforfatterne Christopher Markus og Stephen McFeely har hatt litt av en utfordring med å finne plass til alle historietrådene, men lykkes imponerende godt med å skape en helhetlig og sammenhengende historie av fragmentene.
Noen kapitler kan nok virke i overkant kortpustet, som for eksempel Hawkeyes reise i filmens første halvpart, og et par elementer som dessverre ikke kan diskuteres her uten å avsløre viktige utviklinger i handlingen (og det kan man jo ikke).
Den har også noen episoder som føles som unødvendig «fan service». Likevel føles historien som en naturlig konklusjon på flere av de store hovedtrekkene som er blitt påbegynt i løpet av MCU-filmene. Flere av figurene er ikke lenger de samme som de var da vi først møtte dem, og i noen av tilfellene stikker det litt i hjertet å se hva det innebærer og medfører i denne filmen.
Anmeldelse: «Shazam!» er en sprudlende og fargerik superhelt fra DC Comics
Større emosjonell slagkraft enn vanlig
Den som kommer for å oppleve et effektsirkus får selvsagt dosen sin, både når det gjelder hardtslående nevekamper, store eksplosjoner og ekstrem destruksjon. Likevel er det ikke her filmen er på sitt beste. Anthony og Joe Russo er riktignok i stand til å skape kinematisk kaos av godkjent standard, men de er ikke like dyktige til å skape effektfull og stilisert sci-fi-action med samme nerve som for eksempel James Cameron eller James Gunn.
De lykkes langt bedre i filmens mer kontemplative øyeblikk (ja, de finnes!), der figurenes motivasjoner og utfordringer utforskes. Her har noen av øyeblikkene en større emosjonell slagkraft enn det som er vanlig i denne filmsjangeren.
Selv om overfladiske inntrykk står i kø for å pirre sansene, ligger det mer i historien som handler om familie, vennskap, tap, savn og forsakelse. Det gir den ytre spenningen en ekstra dimensjon som filmen nyter godt av. Man kan faktisk le høyt og gråte en skvett om hverandre.
«Avengers: Endgame» markerer en slags avslutning og en overgang til en ny fase i Marvel Cinematic Universe, og er en dundrende blockbuster som vekselsvis morer, beveger og underholder. Av og til gjør den alt på en gang. Det er litt av en bragd at den (i hvert fall foreløpig) siste «Avengers»-filmen også er den beste.
