Filmfestivalen i Cannes (NRK): Du trenger ikke være spesielt opptatt av fotball for å kunne la deg fascinere av Diego Armando Maradonas historie. Den argentinske stjernespilleren har opplevd de største oppturer og nedturer, gjort eventyrlig suksess og gått gjennom dype livskriser.
Regissør Asif Kapadia skildrer godt de store kontrastene mellom myten og mennesket i dokumentarfilmen som rett og slett heter «Diego Maradona».
Den bringer kanskje ikke mye nytt på banen. Mange av detaljene er godt kjent fra før for den som fikk med seg mediebildet av Maradona på 1980-tallet.
Denne filmen er likevel en frisk skildring av det totale kaoset som rådet rundt ham, og forklarer effektivt hvordan det egentlig ikke kunne gå særlig annerledes med ham enn slik det gikk.
«Game of Thrones»: Verdens største TV-serie tar slutt
Kokende scener fra Napoli
Dokumentaren starter med strålende tidsbilder når vi ser Maradonas ankomst i Napoli i 1984, etter en overraskende overgang fra Barcelona, kryssklippet med en lynrask oppsummering av hans karriere så langt.
Vi får gode beskrivelser på hvordan byen i sør-Italia ble sett ned på av resten av landet, og hvordan forventingene til Maradona vokste seg enormt store der.
Selv om det er godt kjent hvordan det gikk, er det likevel spennende å være med på dette eventyret, der kokende scener fra fotballbaner, tribuner og gater viser en entusiasme blant publikum og media som nærmer seg den sanne galskap.
Det er stor underholdning å følge oppturer i både italiensk serie A, fotball-VM og UEFA-cupen, mens det er tilsvarende trist å se hvordan Diego Maradona snubler på privatfronten, vikler seg inn i mafiaen, og takler presset på uheldige vis som skal få store konsekvenser.
Cannes: «Too Old To Die Young» er en mørk og stilsikker serie fra Nicolas Winding Refn
Gir et fyldig bilde av mannen
Filmen består utelukkende av arkivklipp, og her har regissør Asif Kapadia og klipper Chris King virkelig utnyttet alt de har kunnet finne av gammelt og ofte usett materiale, akkurat slik de gjorde på de fantastiske dokumentarfilmene «Senna» og «Amy», som fortalte historiene om den brasilianske Formel 1-sjåføren Ayrton Senna og den britiske artisten Amy Winehouse.
Forskjellen er at Maradona, i motsetning til disse to, fremdeles lever, og forteller om seg selv på lydsporet, vel vitende om hvilken funksjon han har. Han er imidlertid ikke nødvendigvis den beste formidleren av gamle historier, men heldigvis har Kapadia også intervjuet gamle flammer, lagkamerater, fotballeksperter, hans fysiske trener og flere, som tilsammen gir et fyldig bilde av mannen både på og utenfor banen.
Filmen gir en overbevisende forklaring på hvorfor det egentlig fantes to personer. Det er Diego, den vennlige, men usikre gutten fra den argentinske slummen, og så hadde du Maradona, den arrogante fotballguden man kunne elske og hate.
Når man ser filmens eksempler på kaoset som rådet rundt ham, virker det forståelig at han ble mer Maradona og mindre Diego, ettersom presset økte. Det er lett å se i de mange filmklippene når han er den ene eller den andre.
Cannes: Antonio Banderas spiller glimrende i Pedro Almodóvars «Pain and Glory»
Historien er sterk i seg selv
«Diego Maradona» er ikke like sterk som «Senna» og «Amy», kanskje fordi tragedien ikke slår like hardt, siden Maradona fremdeles lever, men den forteller et stykke fotballhistorie på en nyansert og interessant måte.
Den lager ikke noe gudebilde av mannen, men er ærlig på hans fantastiske kvaliteter som fotballspiller, og den enorme respekten han nøt i siste halvdel av 1980-tallet.
Den er tilsvarende ærlig på hans mange nedturer etter at karrieren kollapset, og den har noen arkivklipp mot slutten som rett og slett er sørgelige å se på.
Historien i «Diego Maradona» er altså sterk i seg selv, men fortelles i tillegg på en medrivende måte i denne solide dokumentarfilmen.
(«Diego Maradona» vises utenfor hovedkonkurransen i Cannes. Norgespremiere: 5. juli. Den har førpremiere på Oslo Pix torsdag 6. juni på Vega Scene.)
