OBS! Denne anmeldelsen inneholder spoilere om sesong 8 av “Game of Thrones”.
Dette er en tung anmeldelse å skrive. Ikke bare fordi undertegnede er helt utmattet etter finaleepisoden av “Game of Thrones”, men fordi dette markerer slutten på et kjærlighetsforhold som har vart halve livet mitt.
Et kjærlighetsforhold som tidvis har vært turbulent, spesielt i denne siste sesongen av HBOs adapsjon av “A Song of Ice and Fire”. Åttende sesong av “Game of Thrones” har vært ujevn.
Behovet for å tvinge ulike rollefigurer inn i bestemte handlingstråder har vært en stor svakhet. Det har svekket troverdigheten til rollefigurer som har hatt en god og interessant utvikling i løpet av de åtte årene serien har gått.
Men selv om jeg har vært sint og frustrert, har jeg også vært imponert og engasjert. På sitt beste har denne aller siste sesongen av “Game of Thrones” vært spektakulær TV-kunst, med et visuelt uttrykk og en actionfylt storslagenhet som vanligvis er reservert for kinolerretet.
Les også: Skuespillerne om «Game of Thrones»: – Serien har betydd alt for meg.
Illsinte fans
I en underskriftskampanje på Change.org har i skrivende stund over 1,2 millioner sinte fans skrevet under for å få en ny siste sesong av “Game of Thrones”. Selv om jeg synes dette blir å overdrive ganske dramatisk, så kan jeg forstå frustrasjonen som ligger bak.
Det som gjorde “Game of Thrones” til noe mer enn en ordinær fantasyserie var at det velskrevne manuset gikk under huden på rollefigurene og lot oss bli kjent med dem på et dypere plan.
Ingen var udelt onde eller udelt gode. Selv om for eksempel Cersei kunne fremstå som rene inkarnasjonen av ondskap, kunne vi samtidig forstå henne og begripe hvorfor hun handlet som hun gjorde.
Der handlingen ble drevet frem av rollefigurenes utvikling i de innledende sesongene, har det etter at serien passerte bøkene vært plottet og endestasjonene som legger premisset for det som skal skje. Dette gjelder spesielt i denne siste sesongen.
Hør også: Game of Thrones-podkasten – Nerding for ekte GoT-fans!
Et frustrerende stilskifte
Plottdrevet handling trenger ikke å være dårlig handling, men dette er et markant brudd med det man har lært å forvente av “Game of Thrones” som serie.
Og når dette bruddet kommer samtidig med en sesong som er kortere enn tidligere, får vi ikke bare en sesong som har dårlig tid, men et manus som får det til å rykke i seriens fiksjonstroverdighet.
Rollefigurer tok avgjørelser som gikk fullstendig på tvers av den utviklingen de har hatt til nå, uten at disse tvistene fikk tid til å utvikle seg på en naturlig måte.
Jaimes plutselige valg og skjebne er et kroneksempel på dette. Han handlet ut ifra hvor serieskaperne trengte at han skulle ende opp, ikke ut ifra hva som passet inn i hans utvikling som en troverdig person i dette universet.
Svarene vi aldri fikk
Et annet problem for serien som helhet, er alt som aldri ble fortalt. Alle frøene som ble plantet, men som aldri blomstret, alle spørsmålene vi fortsatt sitter igjen med.
At The Night Kings mål ene og alene var å bringe et evig mørke over menneskeheten og utslette vårt levende minne blir for eksempel for søkt. Med all mytologien som ligger i og rundt serien hadde jeg forventet bedre.
At rene fanteorier ikke innfris kan man ikke la gå utover vurderingen av kvaliteten, men det er problematisk at serieskaperne i tidligere sesonger har bygd opp til ting som aldri fikk noen verdi.
Hvorfor brukte serien så mye tid på å etablere “The Prince That Was Promised” for eksempel, hvis dette aldri skulle bære frukter? Hadde det egentlig noe å si?
Spektakulær TV
Selv om det er en del frustrasjon knyttet til hvordan denne sesongen har utspilt seg, må det likevel konstateres at dette også har vært fantastisk TV.
Fra et rent underholdningsperspektiv har serieskaperne levert så det monner. Fra tusenvis av dothrakier som rir inn i natten med flammende arakher, til Arya som løper gjennom Kings Landings gater på flukt fra Drogons drageild – det har vært spektakulært å se på! Det har vært gåsehudfremkallende.
Miguel Sapochnik skapte historie med den lengste sammenhengende slagsekvensen på film noensinne i “The Long Night”. Det er intet annet enn imponerende. Så kan man selvfølgelig gremme seg over den dårlige kvaliteten strømmetjenestene leverer. Her er det bare å vente på Blu-ray-utgivelsen, folkens.
En verdig avslutning
Der jeg har sittet på kanten av sofasetet i spenning under de to store slagene, har jeg også storkost meg med de mer nedpå øyeblikkene i sesongen.
Sesongens fineste episode var uten tvil “The Knight of the Seven Kingdoms”, der serieskaperne tok seg tid til å la oss kjenne på hvor mye de ulike rollefigurene har betydd for oss, før de skulle sende dem ut i krigen. I denne episoden føltes “Game of Thrones” igjen det karakterdramaet det en gang var.
Og da den aller siste episoden av “Game of Thrones” noensinne gikk over TV-skjermen min mandag morgen, var det ikke skuffelse jeg satt igjen med. En smule forutsigbar? Ja. Litt for trygg? Kanskje.
Men jeg satt også igjen med en følelse av at det var nettopp slik det måtte gå. Og etter en halvtime med grining etter at rulleteksten var ferdig, kjente jeg at dette var en verdig avslutning for “Game of Thrones”. Nå gleder jeg meg til resten av bøkene!
