«X-Men» har kanskje havnet i superheltfilmenes andredivisjon, og «Dark Phoenix» gjør lite for å bedre seriens anseelse. Den fokuserer en anelse mer på drama enn på effektsirkus, noe som ikke behøver å være en dårlig idé, men engasjerer bare middels sterkt.
Regissør og manusforfatter Simon Kinberg forteller en historie som for så vidt fungerer, men den indre dramatikken er ikke tilstrekkelig sterk nok til å bevege, samtidig som filmen har for lite spenning i sine mest spektakulære sekvenser.
«Dark Phoenix» tilfredsstiller kanskje suget etter superhelt-action akkurat her og nå, men vil være forholdsvis kjapt glemt.
Bryter med X-Men
I rekken av «X-Men»-prequels («First Class», «Days of Future Past», «Apocalypse») har vi nå kommet til 1992, der den unge Jean Grey (Sophie Turner) blir utsatt for en mystisk kraft under en redningsoperasjon.
Denne kraften, som kalles «Phoenix», viser seg å være noe hun ikke kan kontrollere, og representerer en fare for hennes X-men-kolleger.
Når Jean oppdager at X-Mens grunnlegger, professor Charles Xavier (James McAvoy), har holdt noe skjult for henne, bryter hun med ham og hennes venner og legger ut på en vond oppdagelsesreise. Det skal imidlertid vise seg at flere er ute etter kraften som bor i henne.
Anmeldelse: «John Wick: Chapter 3 – Parabellum» er blodig moro med Keanu Reeves
Filmens innledning er handlingsmettet nok, blant annet med en redningsoperasjon med mange gode visuelle kvaliteter.
Når filmens sentrale handling glimter frem, ser man kvalitetene som bor i det sterke ensemblet, spesielt når det gjelder Michael Fassbender som Eric Lehnsherr/Magneto, Jennifer Lawrence som Raven/Mystique og Nicolas Hoult som Hank McCoy/Beast.
Dessuten er Sophie Turner en fin, ung utgave av Jean Grey/Phoenix, og skiller seg ut nok fra Sansa Stark i «Game of Thrones» til at det ikke blir forstyrrende.
Jeg synes imidlertid at Simon Kinberg kunne ha satt denne stallen på enda hardere prøver. Det skjer ting i filmen som burde kunne strekke følelsesregisteret til det ytterste, men Simon Kinberg holder emosjonene på et forbausende mildt nivå.
Publikum må godta rent sprøyt
«X-Men: Dark Phoenix» har en usedvanlig kjedelig gjeng med skurker, ledet av en uvanlig blass Jessica Chastain, i en rolle som gir henne svært lite å spille på. Man bryr seg pent lite om skurkene og deres bakgrunnshistorie, som fortelles omtrent som en motvillig ettertanke.
Filmen har også et plott som avhenger av publikums vilje til å godta rent sprøyt. Den mystiske kraften som inntar Jean Grey blir lynraskt forklart, og må bare aksepteres om man skal ha noe glede av begivenhetene som følger.
Resten av historien handler om aksept og tilhørighet, samt forsoning og tilgivelse, altså ganske sedvanlig tematikk.
Anmeldelse: «Godzilla: King of the Monsters» er et digert, dumt og litt deilig monstereventyr
Med en spilletid på «bare» 1 time og 53 minutter, som i disse tider er nesten befriende kort til en superheltfilm å være, er «X-Men: Dark Phoenix» effektiv nok i historiefortellingen til å ikke direkte kjede, repetere eller hale ut handlingen.
Jeg har ikke lest «Dark Phoenix»-historien fra «X-Men»-tegneseriene, men har en anelse om at de som har et sterkt forhold til den, vil ha et og annet å sette fingeren på når det gjelder filmens versjon, akkurat som da den ble fortalt i «X-Men: The Last Stand» (2006), også da med manus av Simon Kinberg.
Kvalitetsmessig er den omtrent på høyde med sine prequel-forgjengere, hvilket betyr at den fungerer på det jevne, men vil ikke skaffe serien mange nye tilhengere.
Dette er den siste filmen fra 20th Century Fox før rettighetene går tilbake til Marvel, siden Disney nå eier begge filmselskapene. Man kan bare håpe at Marvel vil være i stand til å gjøre noe enda mer spennende med «X-Men»-universet enn Fox har gjort.
