Historiene fra Litchfield kvinnefengsel har vært både morsomme, vonde og innsiktsfulle. Og på sitt beste har «Orange Is the New Black» kombinert smart humor, et komplekst rollegalleri og poengtert samfunnsbrodd på ypperlig vis.
Men serien har gradvis gått seg litt fast de siste sesongene. Det er flere rollefigurer og konflikttråder som har visnet på stilk.
Derfor er det helt greit at serieskaper Jenji Kohan og Netflix nå runder av med sesong 7.
Fanfavorittene er fremdeles godt TV-selskap og serien har fremdeles mye vettugt å si, men et ujevnt manus gjør at det blir en del kjedelige strekk.
Spoileradvarsel: Resten av anmeldelsen inneholder informasjon fra sesong 6.
ANMELDELSE: Orange Is the New Black S06 – Har tapt seg litt
Et formidabelt rollegalleri
Det brede og ektefølte rollegalleriet, med tilhørende glimrende skuespillere, er fremdeles den store styrken til «Orange Is the New Black».
Suzanne (Uzo Aduba) fortsetter å skape unike rom for humør og finurlig livsvisdom.
Og Nicky (Natasha Lyonne), Red (Kate Mulgrew) og den nylig livstidsdømte Taystee (Danielle Brooks) sørger alle for glimrende TV når de får utfolde seg på skjermen.
Spesielt sistnevnte har tatt steget opp som en av hovedpersonene som griper med både framføring og utvikling.
Taystees kamp mot uretten som kan ramme så brutalt i det amerikanske rettssystemet, er en bærebjelke i finalesesongen.
Serien skifter uanstrengt mellom stemningsfulle samvær, høylytte konfrontasjoner og troverdige meningsutvekslinger. Ofte tonesatt av fortreffelige låtvalg, og alltid med stort hjerte for dem som havner utenfor.
ANMELDELSE: Euphoria – Vond og jævlig, men fantastisk bra
Et par slitsomme hakk i plata
Etter sju sesonger er det også en del av hovedpersonene som ikke lenger har så mye å spille på.
Den rappkjeftede Aleida Diaz (Elizabeth Rodriguez), med sin desperate blanding av familieforsørging og usmakelig egoisme, er et slitsomt hakk i plata.
Og Piper Chapman (Taylor Schilling), som var vår inngang til hele serien, får altfor mye skjermtid i sin nye tilværelse på utsiden av murene. Hun avler lite sympati, og komikken rundt hennes bosituasjon er ganske så lat og enkel.
Det er godt mulig Pipers nye liv settes opp for å la serien utforske forskjellsbehandlingen som møter fanger av ulike samfunnslag når de kommer ut av fengsel.
Men i starten av sesong 7 føles scenene med Piper som pliktbesøk hos et av seriens mest kjente ansikt.
ANMELDELSE: Big Little Lies S02 – et gledelig gjensyn
Tør fremdeles å provosere
«Orange Is the New Black» har aldri vært redd for å slå oppover, og det er gledelig å se at en av Netflix største og mest populære serier fremdeles tør å stikke fengselskniven i nye betente sår.
En av hovedtrådene i finalesesongen er et kritisk blikk på privatiserte amerikanske immigrasjonssenter. Her skildrer serien at mennesker uten oppholdstillatelse, eller med manglende papirer, holdes fanget med særdeles lite vern og rettigheter.
Dette sideplottet virker litt konstruert i måten det settes opp. Miljøskildringene kunne gjerne hatt noen flere nyanser og spesielt vaktene blir farlig nær karikaturen.
Men mer politisk brennbart materiale kunne nesten ikke en amerikansk publikumsfavoritt fyrt opp i 2019. Det er et modig valg, og det er godt å se at OITNB fremdeles ønsker å provosere til refleksjon, samtale og debatt i sin finalesesong.
Jeg håper både systemkritikken og rollefigurenes personlige kamper får en tilfredstillende og meningsfull landing før det oransje går i svart etter 13 episoder.
Orange Is the New Black S07 har premiere på Netflix fredag 26. juli. Denne anmeldelsen er basert på 6 av 13 episoder.
