«Stranger Things» sesong 3 er ikke like god som den fantasirike og nær perfekte førstesesongen. Runde tre er mer forutsigbar og glatt. Her nærmer enkelte filmpastisjer seg parodien. Serien har helt sluttet å være skummel og Duffer-brødrene (serieskaperne) er skuffende lite interessert i å utvikle og utforske mytologien rundt “The Upside Down” i retning av et mer storslagent fantasyunivers.

Men dette er likevel en sjarmerende, stilig og morsom underholdningsdose som tar med seg de sterkeste refrengene fra sesong 1, kvitter seg med temporufset fra sesong 2, og byr opp til en nok en hjertevarm og deilig tullete hyllest av drøyt 30 år gammel popkultur.

«Stranger Things 3» er åtte timer ren popkornmoro som har veldig mye til felles med 80-tallets oppfølgerfilmer. Her utnyttes større budsjett og en allerede veletablert fanbase til å polere seriens mest populære sider. Våre helter sendes ut på et nytt eventyr, som ligner veldig på de to foregående. Men større monstre, flere bøller og mer humor gjør dette til et luftig og velsmakende sukkerspinn av godt TV-selskap. Dårlig næringsinnhold, men digg å dytte innpå i store doser.

ANMELDELSE: Stranger Things S01 – Sår og kul retrofest

Steve (Joe Keery) og Dustin (Gaten Matarazzo) får en ny venninne (Maya Hawke). (Foto: Netflix)
Snur ikke opp ned på formelen

Det nærmer seg 4. juli 1985, det er sommerferie og selv om sola skinner om dagen, er fremdeles natten mørk og full av mystiske hendelser i lille Hawkins, Indiana.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men stikkordene er nytt kjøpesenter, kjærlighetskomplikasjoner, internasjonale konspirasjoner og velkjent ondskap.

Sommerjobber og fritidsinteresser gjør at våre venner er delt opp i både nye og gamle lag. Fanfavoritten Eleven (Millie Bobby Brown) får tid til å kjenne på en mer normalisert ungdomstilværelse, Steve (Joe Keery) og Dustin (Gaten Matarazzo) får bygge videre på forrige sesongs meget vellykkede bromance og samholdet mellom firkløveret som startet dette eventyret, med å spille rollespill i kjellerstuen, trues fra flere hold.

ANMELDELSE: Euphoria – Vond og jævlig, men fantastisk bra

«Stranger Things» er velsignet med helstøpte rollefigurer spilt av en rekke imponerende unge skuespillere, og det er i stor grad deres relasjoner og utvikling som får være seriens hjerte denne sommeren. Millie Bobby Brown og Gaten Matarazzo er igjen både såre og hjerteknusende gode i sine heltemodige outsiderroller. Det er herlig å se hvordan Joe Keery gir nye lag til Steve Harringtons nyanserte ferd fra skolebølle til hel ved. Og sjarmørprisen går til Priah Ferguson som plukker rikelig med veslevoksenpoeng i sin rolle som den geskjeftige lillesøsteren Erica Sinclair.

Manusforfatterne kan sin High School-film, og de har satt av masse tid til munnrappe replikkvekslinger, et variert utvalg nerdeaktiviteter og klassiske oppvekstutfordringer.

Det gir en fin kontrast til de mer fartsfylte spenningsetappene hvor det er masse kul, slimete, gørrete og smadreglad action satt til stemningsfulle kulisser både over og under jorden – det hele krydret med et fiffig lag av tidsaktuell storpolitikkangst som gir seriens tilbakeskuende kommunistfrykt et lite hint av 2019.

ANMELDELSE: Big Little Lies S02- sesong to er et gledelig gjensyn!

Max (Sadie Sink)og Eleven (Millie Bobby Brown) blir bedre kjent med både hverandre, og det splitter nye kjøpesenteret i Hawkins i sesong 3. (Foto: Netflix)
Tilfreds med å være den beste 80-tallsfesten

Jeg skal innrømme at jeg hadde andre håp og større forventninger til «Stranger Things»-universet enn det jeg har blitt servert i sesong 2 og 3.

Dette var en serie med masse potensial til å bygge videre på den idérike verdenen og den post moderne referansebonanzaen som ble etablert i sesong 1. Duffer-brødrene dyrket fram et jordsmonn der de virkelig kunne utforsket sin science fiction-dryppende monsterverden, og det vemodige bakteppet som inspirerte våre venners kamp mot “The Upside Down”.

Men det er ikke den retningen serieskaperne har tatt sitt fiksjonsunivers, og det må jeg selvsagt bare akseptere og respektere.

Duffer-brødrene har ikke brukt serieformatets muligheter med nye sesonger til å pløye særlig dypere ned i materien. Som tittelen «Stranger Things 3» indikerer, så behandler Netflix dette som en påkostet og ganske enkel oppfølger. Strømmegiganten har ikke særlig andre ambisjoner med serien enn å dyrke det fansen allerede har digget, og bruke de ingrediensene til å fortelle nok et umiddelbart fengende eventyr for det brede publikum. Samtidig som de vil levere den beste og visuelt nydeligste 80-tallsfesten som finnes på TV. Og alt dette lykkes de virkelig med.

Serien har unektelig en god fot for å få amerikanske småbyliv anno 1985 til å virke som tidenes råeste plass å vokse opp. De klarer å melke ut popessensen fra konspirasjonsthrilleren, bygge nye tøffe monster av gamle B-filmdeler og plukke ut et soundtrack som gir både trøkk og klump i halsen.

ANMELDELSE: Stranger Things 2 – Tilfredsstiller fanhjertet

«Stranger Things 3» blir for mild og lener seg for mye på forløperens originalitet til å virkelig begeistre i denne omgangen, men du verden – jeg storkoser meg med denne gjengen på skjermen.

Her hamres det så treffsikkert på seriens raffeste riff at en bare kan lene seg tilbake i sofaen og nyte håndverket. Veldig sterk firer på terningen, og en klar sommeranbefaling til alle som trives i Hawkins.

Stranger Things 3 har premiere på Netflix 4. juli. Denne anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.

Om SERIEN

Stranger Things

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.