Filmfestivalen i Venezia (NRK): En science-fiction-film med voksen tematikk er svært velkommen. Dette er selvsagt ingen kritikk av underholdningspreget sci-fi som «Star Wars»- og «Avengers»-filmene, men det ligger et mye større potensial i sjangeren som blir utnyttet for sjeldent.

Derfor er det gledelig at «Ad Astra» langt på vei lykkes i å fortelle en ambisiøs sci-fi-historie med ideer og temaer det som oftest ikke er rom for i de fleste sjangerinnslagene vi ser på kino.

Regissør James Gray («We Own The Night», «Two Lovers», «The Lost City of Z») imponerer med en dyptloddende historie med sterke visuelle fortellergrep, der han låner uhemmet fra sjangerens klassikere, mens Brad Pitt gjør en god innsats i en rolle som kanskje ligger ett hakk over hans nivå som skuespiller.

«Ad Astra» er ikke helt konsekvent i sine stemninger og har en totalt unødvendig fortellerstemme, men for elskere av tyngre og mektigere science fiction, har filmen flere soleklare og stjernetunge høydepunkter.

En kjøretur på månen blir ganske actionfylt i «Ad Astra». (Foto: 20th Century Fox)
Høy dramatikk på det indre og ytre plan

Handlingen foregår et godt stykke inn i fremtiden, der astronauten Roy McBride (Brad Pitt) legger ut på et farlig oppdrag i solsystemet.

Målet er å finne ut hva som skjedde med faren (Tommy Lee Jones), som forsvant under en romekspedisjon 29 år tidligere. Samtidig må han forsøke å nøytralisere en trussel som truer med å ødelegge livet på jorda.

Mer av handlingen trenger man ikke vite, men det kan forsikres om høy dramatikk både på det indre og ytre plan, der det indre formidles til godkjent av Brad Pitt i en av hans mest utfordrende roller, mens det ytre fortelles gjennom storslagne bilder og visuelle effekter av ypperlig kvalitet med en virkelighetsnær tilnærming.

Anmeldelse: Scarlett Johansson og Adam Driver er fantastiske i «Marriage Story»

«Ad Astra» stiller spørsmålet om hvorvidt vi virkelig er alene i universet, og hva det eventuelt betyr for oss. McBrides reise, både bokstavelig talt og i overført betydning, berører også temaer som savnet etter en farsfigur, angsten for å knytte seg til noen og hvordan ensomhet påvirker ens personlighet.

Det er i utgangspunktet modig og smart å fortelle en slik nær historie satt mot det største bakteppet man kan finne, nemlig verdensrommet. Filmens mer dvelende aspekter avløses av plutselige actionsekvenser, og svinger litt målløst mellom å være introvert romdrama og spektakulært CGI-show.

Regissør og manusforfatter James Gray har dessverre valgt å utstyre hovedpersonen med en fortellerstemme. Brad Pitts stemme mater inn med teskje hva McBride til enhver tid tenker og føler, men det føles overdrevent og unødvendig.

En bedre skuespiller hadde trolig greid å formidle disse følelsene gjennom ansiktsmimikk og kroppsspråk. Pitt, som er en flott skuespiller i de rette rollene, mangler muligens disse egenskapene, men å gi ham drahjelp med en fortellerstemme var en dårlig avgjørelse.

Donald Sutherland, Brad Pitt og Sean Blakemore i «Ad Astra». (Foto: 20th Century Fox)
Forsvunnet i klippen?

Et annet av filmens problemer, er at den ikke vet hva den skal gjøre med sine bifigurer. McBride får med seg en slags oppasser på deler av reisen, spilt av veteranen Donald Sutherland. Det er som alltid en glede å se ham på film, men hvor realistisk er det å sende en 84-åring ut på dette oppdraget?

Stakkars Liv Tyler spiller McBrides kone Eve, men har så lite spilletid at hun ikke får være så mye som et komma. Det er utenkelig at Tyler tok denne rollen om den var så bitte liten i utgangspunktet, så her kan man mistenke at mye har forsvunnet i klippen.

Det samme gjelder Ruth Neggas rolle som basesjef på Mars, som riktignok har en viktig funksjon for å drive historien fremover, men hennes motiver blir etablert og konkludert altfor raskt.

Anmeldelse: Dokumentarfilmen «Apollo 11» imponerer og inspirerer

En av flere majestetiske romskipscener i «Ad Astra». (Foto: 20th Century Fox)

«Ad Astra» har flere nydelige tablåer som nærmest tar pusten fra en, fotografert av Hoyte van Hoytema (som også filmet beslektede «Interstellar») i samarbeid med svært dyktige effektmakere.

Åpningsbildet kan være en hyllest til HAL 9000, og er ikke den eneste referansen til Stanley Kubricks «2001 – En romodyssé», mens det også er andre pek til filmer som «Gravity» og «Apokalypse Nå!».

(For nordmenn er det morsomt med filmens norske referanse, men hva det er, må du finne ut selv.)

James Gray og Brad Pitt har åpenbart hatt store ambisjoner med denne filmen, og lykkes gledelig nok med mange av dem, selv om noen skavanker gjør at klassikerstatusen i sci-fi-sjangeren trolig glipper.

(“Ad Astra” vises under filmfestivalen i Venezia og får Norgespremiere 20. september)

Om FILMEN

Ad Astra
  • Ad Astra
  • Slippdato: 20.09.2019
  • Regi: James Gray
  • Utgiver: 20th Century Fox
  • Originaltittel: Ad Astra
  • Sjanger: Sci-fi

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.