På et tidlig tidspunkt i denne filmen sier Jacki Weaver til Diane Keaton at de bare er to gamle damer som er ute etter «some clean, wholesome fun». Og der signaliserer filmen hva den er, nemlig en ren og pen komedie med god moral.
Den er også oppsiktsvekkende bleik og dørgende kjedelig. «Poms – Livets dans» er nemlig en film for et svært forsiktig og konservativt publikum. Den vil åpenbart være en dramakomedie som ikke er for morsom, ikke for skarp, ikke for trist og ikke for utfordrende.
Dermed blir dette en tannløs seniorsuppe som er ment å skli rett inn og ut, omtrent som et mikrobølgeoppvarmet ferdigmåltid. Flere av skuespillerne har riktignok sjarmen i behold, men jeg føler det er under deres verdighet å bli henvist til slike blasse filmer på tampen av sine karrierer.
Anmeldelse: «Scary Stories to Tell in the Dark» er en formsterk grøsser fra André Øvredal
Flytter til seniorresort for å dø
I begynnelsen av filmen ser vi hvordan Martha (Diane Keaton) bryter opp fra sin leilighet i New York, selger alt og flytter til et seniorresort i Georgia for å dø av kreft. Hennes motivasjoner for å gjøre alt dette blir aldri diskutert, ei heller hvorfor hun tilsynelatende ikke har hverken venner eller familie eller hvorfor hun har bodd alene i over 40 år.
Hun fremstår bare som ei sur, gammel kjerring som er mistenkelig fri for dybde og nyanser. Man kan lure på hva som har skjedd med figuren fra tankestadiet til manus til film.
Når hun får etablert seg på resortet Sun Springs, får hun like fullt nye venner, til tross for at hun gjør sitt beste for å unngå det. Sheryl (Jacki Weaver) suger seg fast og er katalysatoren til å få Martha til å gjennomføre sin store drøm. Medlemmene av resortet oppfordres nemlig til starte egne klubber med aktiviteter, og Martha starter en gruppe for cheerleadere.
Humoren er altfor forsiktig
Pensjonister som duskedamer høres kanskje ut som et friskt og morsomt utgangspunkt, men det blir bare teit og rart. Det er null troverdighet over gruppas aktiviteter og ambisjoner.
Figurene er for så vidt søte. Foruten Keaton og Weaver får vi gjensyn med gamle kjenninger som blant andre Rhea Perlman (Cheers) og Pam Grier (Jackie Brown), men ingen av figurene blir mer enn lettvinte og todimensjonale karikaturer.
Dramatikken som er ment å drive historien fremover, er enkel og banal. Humoren er altfor forsiktig, som om regissør Zara Hayes er livredd for å såre eller støte.
Anmeldelse: «Angry Birds filmen 2» er genuint morsom og mye bedre enn forgjengeren
Svinger seg enkelt rundt tematikken
Det er for så vidt prisverdig at det lages filmer for et eldre publikum, men de fortjener noe langt saftigere enn dette. «Poms – Livets dans» svinger seg enkelt rundt tematikk som livet, døden og kjærligheten, men har ingenting av verdi å fortelle oss.
Den byr riktignok på trivelige gjensyn med noen gamle kjenninger som har merittlister de kan være stolte av, men det er trist å se dem i en slik irriterende kalkun av en seniorfilm.
Derfor er det synd dersom «Poms – Livets dans» opptar salkapasitet foran filmer som garantert vil være bedre. Dette er nemlig for slapt og uinspirerende til å være verdt en tur på kino.
