At den Oscar-vinnende filmskaperen Guillermo Del Toro («Hellboy», «Pans labyrint», «The Shape of Water») valgte André Øvredal («Trolljegeren», «The Autopsy of Jane Doe») til å regissere sin siste produksjon, er en enorm tillitserklæring. Øvredal kvitterer med en gjennomført formsterk og helstøpt grøsser, der man gjenkjenner elementer fra begges respektive filmkarrierer.

Den inneholder for eksempel noen skrekkelige skapninger som lett kunne ha vært med i Del Toros «Pans Labyrint» og noen nervepirrende sekvenser der det overnaturlige overlapper virkeligheten, akkurat som i Øvredals «The Autopsy of Jane Doe».

Spørsmålet er om det er nervepirrende nok. En film som heter «Scary Stories to Tell in the Dark» gir på en måte en lovnad om seriøs skremming, men den er ganske mild i grøssingen. Den er morsom, underholdende og skikkelig godt skrudd sammen, men kunne med fordel vært både skumlere og råere.

Chuck (Austin Zajur), Ramón (Michael Garza) og Stella (Zoe Margaret Colletti) finner en mystisk bok i «Scary Stories to Tell in the Dark». (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Nok sjarme og særpreg

Historien foregår i den lille byen Mill Valley i 1968, med både Vietnam-krigen og det forestående presidentvalget som bakteppe. High School-vennene Stella (Zoe Margaret Colletti), Chuck (Austin Zajur) og Auggie (Gabriel Rush) tar sitt nye bekjentskap Ramón (Michael Garza) med til et skummelt hus på Halloween.

Der finner de en gammel skrivebok med skumle historier som på mystisk vis blir virkelige. Når deres egne navn begynner å dukke opp i tekstene, blir det en kamp mot klokka for å finne sannheten om bokas forfatter før historiene blir sanne.

«Scary Stories to Tell in the Dark» kan ikke beskyldes for å være spesielt original, men André Øvredal etablerer effektivt både tid, sted og figurer på en måte som resulterer i et par begivenhetsrike timer. Filmen har et godt og variert persongalleri, selv om man får inntrykk av å ha sett de samme variantene mange ganger før, i alt fra klassikere som «A Nightmare on Elm Street», «Fright Night» og «The Goonies», til nyere tids «It» og «Stranger Things».

Akkurat som i de nevnte filmene (og serien) har «Scary Stories to Tell in the Dark» den samme gode blandingen av varme vennskap og iskalde grøss. De unge skuespillerne er gode i roller som har akkurat nok sjarme og særpreg til å vekke engasjement, godt hjulpet av kjappe replikker med glimt i øyet.

Stellas familieproblematikk med moren som dro og den nedbrutte faren som ble forlatt (Dean Norris) har ikke helt den tilsiktede emosjonelle slagkraften, men kan forklare Stellas interesse for det mørke og okkulte innen film og litteratur.

En annen ting som irriterer litt, er at filmen ikke ser ut til å utnytte tidsepoken den er lagt til fullt ut. 1968 var et spesielt turbulent år i USA med attentater mot både Robert F. Kennedy og Martin Luther King, sosiale opptøyer, kraftige demonstrasjoner mot den eskalerende Vietnamkrigen og det forestående presidentvalget med Richard Nixon som en av kandidatene.

Noe av dette ser man korte glimt av på tv-skjermer, eller man hører lydklipp fra nyhetssendinger på radio, men det blir litt halvhjertet, og det er litt synd i en film der tidskoloritten ellers er praktfull, både når det gjelder det visuelle og musikkvalgene på lydsporet. Kaoset i verden rundt figurene kunne ha bidratt til å forsterke det skumle som skjer i deres nærmiljø.

Ruth (Natalie Ganzhorn) har en spesiell kvisekrise i «Scary Stories to Tell in the Dark». (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Gøy med gode grøss

André Øvredal viser flere ganger en god evne til å skape lekre øyeblikk med forholdsvis enkle virkemidler, fra en korridorlek med en grusom skapning som stadig kommer nærmere, et stedsforvirret møte med et fugleskremsel i «Children of the Corn»-aktige omgivelser og uvanlig guffen kviseklemming på et skoletoalett, til en klassiker som å gjemme seg under senga og ikke helt vite hvor monsteret befinner seg.

Roman Osins fortreffelige foto, Patrick Larsgaards effektive klipping og den stemningsskapende musikken av Marco Beltrami og Anna Drubich bidrar til å skape en uggen og utrygg atmosfære som samtidig virker merkelig inviterende. Det er gøy med gode grøss, og man VIL tilbringe tid med disse figurene under disse omstendighetene.

Anmeldelse: «Fast & Furious: Hobbs & Shaw» er harry gjort riktig

Tommy (Austin Abrams) ypper seg mot et fugleskremsel i «Scary Stories to Tell in the Dark». (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

«Scary Stories to Tell in the Dark» er basert på en serie bøker med samme navn av Alvin Schwartz. Du skal ikke se bort fra at det kommer flere filmeventyr med disse figurene, men det avhenger av hvordan verdens kinopublikum responderer.

Det spørs bare om filmen greier å skille seg ut i mengden av grøssere som stadig inntar kinoer og skjermer. Den har flere udiskutable kvaliteter, men det er ikke til å komme fra at de samme kvalitetene er å finne andre steder.

Når det gjelder amerikansk småbyskrekk med et nostalgisk tilsnitt, er det nok ikke denne som er høstens mest etterlengtede. Det er litt avslørende at filmselskapet bak «Scary Stories to Tell in the Dark» velger å slippe sin Halloween-film allerede nå, og ikke i kjølvannet av «It: Chapter Two», som kommer 6. september.

André Øvredal har uansett laget en film som han med rette kan være stolt av. Den trykker på mange av de riktige knappene for tilhengere av gode, gammeldagse skrekkhistorier.

Om FILMEN

Scary Stories to Tell in the Dark
  • Scary Stories to Tell in the Dark
  • Slippdato: 09.08.2019
  • Regi: André Øvredal
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Originaltittel: Scary Stories to Tell in the Dark
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Horror, Skrekk

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.