Filmfestivalen i Haugesund (NRK): Når den legendariske regissøren Jim Jarmusch («Night on Earth», «Down By Law», «Dead Man») velger å lage zombiefilm med blant andre Bill Murray, Adam Driver, Tilda Swinton, Danny Glover, Steve Buscemi og Tom Waits på rollelista, er det lov å ha høye forventninger.
Dessverre er «The Dead Don’t Die» en svært ujevn film, der handlingen virker likegyldig, uten særlig kontekst og uten å være en tydelig kommentar til noe som helst.
Jo da, det ligger en underholdningsverdi i å se de nevnte skuespillerne kjempe mot horder av zombier i en søvnig liten by, og filmen har flere enkeltsekvenser med Jarmusch sin sedvanlige slepne humor, men vel så ofte roter han seg bort i merkelige metagrep og uviktige sidespor som ikke fører noen vei.
«The Dead Don’t Die» leker litt med sjangerens konvensjoner og varer ikke så lenge at man rekker å kjede seg, men oppleves likevel som et skuldertrekk fra en regissør vi vet kan bedre.
De døde våkner til live
Handlingen foregår i den lille byen Centerville, der politioffiserene Robertson (Bill Murray), Peterson (Adam Driver) og Morrison (Chloë Sevigny) registrerer at noe er feil med dagslyset.
Klimarelaterte omstendigheter har endret jordas akse, noe som får alvorlige og uforutsette konsekvenser. Når natten endelig kommer, gjør endrede kosmiske krefter at de døde våkner til live og skaper kaos i Centerville.
Politioffiserene får det travelt med å beskytte seg selv og byens innbyggere, samtidig som vi følger et knippe ulike figurer gjennom diverse situasjoner som ikke alltid går bra, blant andre den rasistiske bonden Frank (Steve Buscemi), gjennomreisende Zoe (Selena Gomez) og begravelsesagenten Zelda (Tilda Swinton).
Det hele observeres fra skogbrynet av eremitt-Bob (Tom Waits).
Anmeldelse: «Toy Story 4» får man til å føle seg som et bedre menneske
Hvis det ligger en mening bak «The Dead Don’t Die», handler det om hvordan vi går gjennom hverdagen som zombier og jager våre grunnleggende behov i stedet for å gjøre noe med klodens klimautfordringer, selv om konsekvensene er tydelige rundt oss.
Faren er åpenbar, men handlekraften uteblir, akkurat som innbyggerne i Centerville virker handlingslammet. Da legges godviljen til, for Jarmusch er langt ifra klar og tydelig på hva han eventuelt vil kommunisere gjennom denne historien.
Ett annet problem med manuset er at han i tillegg ikke ser ut til å vite hva han skal gjøre med alle figurene sine. Han bruker blant annet mye tid på å etablere et subplot om en gjennomreisende vennegjeng som tar inn på et motell, samt tre unge innsatte i et ungdomsfengsel, uten at noen av trådene leder noen vei.
Jarmusch bruker plutselig et metagrep som man kanskje kan fnise av, men som det lukter litt latskap av. Han legger også opp til noen romantiske koblinger, uten at det utdypes eller fullføres. Enkelte andre figurer har også historiebuer med litt tamme og tilfeldige konklusjoner.
Ikke nødvendigvis bortkastet
Det finnes aspekter ved «The Dead Don’t Die» som Jarmusch med rette fortjener skryt for. Figurene hans har noen finurlige, humoristiske og underfundige betraktninger som gjør dette til en definitivt annerledes zombiefilm.
Det er gøy med flere referanser til George A. Romeros «Night of the Living Dead». Det er humor at det er den samme låta som spilles på radio gjennom hele filmen, nemlig «The Dead Don’t Die» av countryartisten Sturgill Simpson.
Adam Driver har et morsomt vink til Star Wars-filmene som han selv er den del av, og er også involvert i en fiffig referanse til Bill Murrays rolle i «Zombieland» i 2009.
Selve kampene mot zombiene er også stilfullt løst, der det kommer røyk i stedet for blod når hoder skytes eller kappes av. Best er det når Tilda Swinton går i full ninjamodus, som Uma Thurman i Kill Bill.
Anmeldelse: Historien har fått et kvalitetsløft i «Askeladden – I Soria Moria slott»
Det er ikke nødvendigvis bortkastet å se «The Dead Don’t Die», spesielt ikke om man er tilhenger av Jarmusch og hans skuespillerstab, men det er også en film man hverken kan elske eller hate.
Den har noen genuint morsomme øyeblikk, og Jim Jarmusch viser en kjærlighet til sjangeren som jeg ikke visste han hadde, men filmen har også flere irriterende svakheter som svekker helheten.
Dette lukter venstrehåndsarbeid (eller høyrehåndsarbeid om man er keivhendt) og en filmskaper som Jim Jarmusch burde kunne prestere på et høyere nivå.
(Filmen vises på Den norske filmfestivalen i Haugesund og har Norgespremiere fredag 23. august)
