Filmfestivalen i Venezia (NRK): Filmer trenger poesi, enten det handler om vold eller det hverdagslige, sier en av rollefigurene i «The Truth». Regissør Hirokazu Kore-edas første ikke-japanske film er heldigvis full av poetiske stemninger, skapt av tilsynelatende helt hverdagslige konflikter og observasjoner.

Riktignok opererer hovedfigurene i et filmmiljø som er fremmed for de fleste, men mange kan likevel relatere seg til historiens tematikk. «The Truth» handler nemlig om sannhetene man skaper seg selv gjennom selektiv hukommelse, velplasserte fokus og gjennomtenkte utelatelser, og hva som skjer når ulike sannheter møtes.

Dette er et fortryllende lite drama, der Catherine Deneuve briljerer i rollen som gammel filmstjerne med en bitende tunge og tunge divanykker, litt sånn som man kanskje kan tenke seg at hun er på ordentlig, men kanskje er også det en konstruert sannhet.

Catherine Deneuve og Juliette Binoche spiller hovedrollene i Hirokazu Kore-edas «The Truth». Foto: GAGA International Sales)
Bok trigger en konfrontasjon

Når filmen starter, er den aldrende skuespilleren Fabienne (Catherine Denevue) i ferd med å utgi sine memoarer. Datteren Lumir (Juliette Binoche) kommer fra New York til Paris med mannen Hank (Ethan Hawke) og deres unge datter for å feire utgivelsen.

Etter hvert blir det tydelig at det ligger en uforløst spenning mellom Fabienne og Lumir på grunn av uavklarte forhold fra fortiden.

Bokas løgner og utelatelser trigger en konfrontasjon mellom dem som også påvirker Fabiennes rolle i filmen hun samtidig spiller inn, om en mor som aldri eldes og som stadig forlater sin datter.

LES: Brad Pitt er astronaut i Venezia

Juliette Binoche, Clémentine Grenier og Ethan Hawke spiller en lykkelig familie i «The Truth». (Foto: GAGA International Sales)

Det er en fryd å oppleve to av Frankrikes mest bejublede skuespillere spille mot hverandre for første gang. Deneuve er utstyrt med en rekke smarte og krasse kommentarer som man kan innbille seg speiler deler av hennes egen karriere.

Filmen viser godt hvordan Fabienne har konstruert et bilde av seg selv som for all del må opprettholdes, spesielt nå når karrieren og livet er på hell. Se bare den lille scenen der Brigitte Bardots navn blir nevnt. Den er ustyrtelig morsom, selv om den strengt tatt er en bisetning (Bardot spilte forøvrig også en hovedrolle i en film med tittelen «La Vérité» i 1960, men den handlet om noe helt annet).

Binoches figur forsøker tydelig å holde en viss avstand til sin mor, men det er like åpenbart at hun ikke greier det. Fabienne er skuespiller til fingerspissene, og man kan aldri anta at hun formidler virkelige følelser, eller om hun bare spiller dem.

Lumir føler seg forsømt på grunn av dette, og at Fabienne har sviktet som mor, men det glitrende spillet fra Deneuve og Binoche avslører at det er et kjærlig bånd mellom dem som hverken år eller avstand kan forvitre.

Juliette Binoche, Catherine Deneuve og Ethan Hawke spiller de viktigste rollene i regissør Hirokazu Kore-edas første ikke-japanske film, «The Truth». (Foto: GAGA International Sales)
Emosjonell og engasjerende

Deler av filmen foregår på en filminnspilling av et slags sci-fi-drama, der Fabienne spiller en datter som stadig blir eldre, mens moren (Manon Clavel) kommer på besøk hvert 7 år, men aldri eldes, fordi hun bor i verdensrommet.

Det er kanskje ikke lett å tro helt og fullt på historien i denne filmen-i-filmen, men den fungerer som en metode å observere Fabienne på. Man ser at det er foran kamera at hun kan spille på følelsesregisteret hun ikke makter å bruke på privatfronten.

Samtidig ligger det en interessant dobbeltbunn i historien som spilles inn. Kanskje kan den både få Fabienne til å forstå Lumirs ambivalente følelser for henne, og samtidig oppleves som en metafor for hvordan Fabienne selv føler seg forlatt av datteren.

Anmeldelse: Den norske filmen «Hjelperytteren» er avslørende, men snill

Catherine Deneuve spiller gammel filmstjerne i «The Truth». (Foto: GAGA International Sales)

Det lå en viss spenning i spørsmålet om hvorvidt Hirokazu Kore-edas lune, tilbakelente og observerende filmspråk i hans japanske filmer kunne overføres til et fremmedspråklig format. Paris er kanskje ikke et like spennende bakteppe som Tokyo, kanskje mest på grunn av at den franske hovedstaden er så kjent og velbrukt, men «The Truth» er en vellykket grensesprenger for Kore-eda.

Han skildrer nok en gang familiedynamikk på en emosjonell og engasjerende måte, uten å ty til overdramatiserende grep med hyl, skrik og overspill. «The Truth» er en rolig og behagelig film, men nøyer seg ikke med å hvile på overflaten. Tvert imot, her loddes det dypt i en historie der figurenes ulike tolkninger av sannheten er forventet, og til en viss grad nesten akseptert.

Fabienne sier det selv i en tidlig scene når hun anklages for å lyve i sine memoarer. Hun svarer at hun er skuespiller og vil ikke fortelle den nakne sannheten. Den er ikke interessant nok.

(«The Truth» åpner filmfestivalen i Venezia. Det er ikke kjent om den kommer på kino i Norge, men det er svært sannsynlig, og da kommer den ganske sikkert til å hete «Sannheten».)

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.