Kaptein Sabeltann har inntatt kinolerretet både som håndtegnet animasjonsfilm i 2003 og i den vellykkede spillefilmen «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» i 2014. Nå kommer Terje Formoes univers på kino for første gang i et digitalt animert format – og her lukter det gull!
Regissørene Rasmus A. Sivertsen og Marit Moum Aune har nemlig skapt et eventyr som er akkurat passe morsomt, akkurat passe spennende og akkurat passe skummelt til å fenge den yngste fanskaren og samtidig være underholdende nok for foreldrene deres.
«Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant» bygger videre på dette varemerkets styrker, tilfører det frisk energi, og kommer derfor til å bli en fortjent suksess denne høsten.
Anmeldelse: «Blinded by the Light» – Springsteens musikk hadde fortjent en bedre film
Filmen er basert på Terje Formoes forestilling fra 1996, som manusforfatter Karsten Fullu har formet om til en spretten og innholdsrik historie.
Kaptein Sabeltann er på jakt etter en magisk diamant som kan innfri ønsker ved fullmåne, og legger ut på tokt med blant andre Langemann og brødrene Pelle og Pysa. Dekksgutten Pinky tvinges til å bli med, mens Sunniva lurer seg om bord i sjørøverskipet Den Sorte Dame, forkledt som gutt.
Diamanten befinner seg på øya til den onde fyrsten Maga Kahn og Dronning Sirikit, men blir snappet opp av foreldreløse Marco, som er til forveksling lik Pinky.
Kaptein Sabeltann er en bifigur
Det er mange figurer, sammenhenger og omstendigheter som skal etableres ganske tidlig, men historien gjør dette kjapt og effektivt. Selv de minste vil ha god oversikt over hva som skjer med hvem og hvorfor.
Historien foregår både i Kjuttaviga, øygruppen Marmeladene og på det åpne hav, og inneholder flere små og store hindre og utfordringer for historiens yngste, nemlig Pinky, Sunniva og Marco. De er de egentlige hovedpersonene, og er sympatiske individer som den unge målgruppa lett kan identifisere seg med.
Kaptein Sabeltann er strengt tatt en bifigur, men har som vanlig en mørk autoritet og truende tilstedeværelse som gjør ham skremmende og interessant på samme tid for små kinogjengere. Han er heldigvis omgitt av flere komiske figurer som avlastning, der min favoritt må være skipskokken, som har en noe begrenset tilgang til ferske råvarer om bord.
Anmeldelse: «Dora og den gyldne byen» reddes av en frisk og kul hovedperson
Toktet fra Kjuttaviga til Marmeladene føles riktignok en smule langsomt, og kunne hatt nytte av noen innstramminger, både i manus og klipp. Klimakset, der de fleste figurene er involvert, byr på barnevennlig action med et humoristisk tilsnitt, men man kunne ønske seg en smule større visuell oppfinnsomhet.
Når det er sagt, er kvaliteten på den digitale animasjonen imponerende god, med en massiv verdensbygging som det må ligge mye arbeid bak.
Det er fryktelig dyrt å produsere slikt i aller øverste divisjon, og filmen når nok ikke opp til det beste fra Pixar og Dreamworks, men det er direkte urettferdig å sammenligne med de enorme budsjettforskjellene som rår.
Fargespillet, bildedybden og detaljnivået vitner om stor dyktighet blant medarbeiderne i Qvisten Animasjon, som tidligere har prestert flotte familiefilmer som «Knutsen og Ludvigsen», «Dyrene i Hakkebakkeskogen» og «Solan og Ludvig»-trilogien.
Bedre animasjon enn noen gang
I denne filmen er deres digitale animasjon bedre enn noen gang, og man kan bare se på ting som det bølgende havet og Maga Khans flagrende hårmanke for å se hvilket kvalitetsnivå de har oppnådd her.
De ulike figurene har kanskje et litt forenklet og begrenset uttrykk når det gjelder ansiktsmimikk, men er mer enn tilstrekkelig til å gjøre nytten.
De er dessuten stemmelagt av dyktige skuespillere som Kyrre Haugen Sydness, Tobias Santelmann, Trond Fausa Aurvåg, Bartek Kaminiski, Charlotte Frogner, Jon Øigarden og Laila Goody, som gir sine figurer distinkte særpreg.
De yngste, Siri Skjeggedal (Sunniva), Leonard Valestrand Eike (Pinky) og Ida Valestrand Eike (Marco) leverer også friske og engasjerende stemmer, selv om de kan jobbe videre med diksjonen.
Anmeldelse: «Rambo: Last Blood» virker som en litt unødvendig film
«Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant» tar med seg hovedtrekkene fra Terje Formoes etablerte fantasiverden og legger til litt «Pirates of the Caribbean» og et snev av «Indiana Jones» og «Tomb Raider».
Akkurat som i tidligere filmer fra Qvisten Animasjon, mangler historien de emosjonelle lagene og voksne undertonene som preger de aller beste animasjonsfilmene.
For eksempel blir det moralske dilemmaet som oppstår mot slutten svært kjapt og enkelt avklart, mens en ukjent familierelasjon blir behandlet omtrent som en saksopplysning. Her kunne filmskaperne gjerne ha tilført dramatikken på overflaten noen dypere lag.
«Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant» makter likevel å videreforedle et velbrukt univers med sjarme og vitalitet. Digital animasjon ser ut til å passe Kaptein Sabeltann svært godt, og denne filmen er mer enn god nok til å fortjene småbarnsfamilienes oppmerksomhet.
