Det skjer ikke så ofte, men en sjelden gang får du oppleve en film eller en serie som du umiddelbart forstår kommer til å bli en evig klassiker. «The Dark Crystal: Age of Resistance» er en slik serie.
Jeg har tidligere anklaget Netflix for at de ikke tar fantasyfansen på alvor når de spyr ut middelmådige eventyr fulle av billige effekter som ser forferdelige ut (kremt, «Wu Assassins»).
Men nå viser de at når de først er villige til å satse, så går de «all in» når det gjelder budsjett og produksjonsdesign.
Dukkefilm er dyrt å lage, men ut ifra resultatet å dømme har The Jim Henson Company hatt relativt frie tøyler når det gjelder å skape denne eventyrverdenen.
Sammen med serieskaperne Jeffrey Addiss og Will Matthews, samt regissør Louis Leterrier, har de laget et eventyrlig mesterverk som bergtar meg fra første stund.
Les også: «Carnival Row S01» – Ambisiøst eventyr fra Amazon.
Starten på et gammelt eventyr
Dukkefilmen «The Dark Crystal» fikk en blanda mottagelse da den kom i 1982. Etter hvert har den imidlertid blitt en kultfavoritt blant fantasyentusiaster og tilhengere av dukkemaker og filmskaper Jim Henson, som har gitt oss blant annet «Muppetene» og «Fraglene».
Sammen med Frank Oz, som er mannen bak selveste Yoda, tok Henson oss med til en annen verden i «The Dark Crystal», der de små gelflingene kjempet for overlevelse mot de onde, monstrøse skeksierene.
I eventyret som nå fortelles blir vi tatt med til starten av historien, mange år før handlingene i filmen.
Tre helter må redde verden
«The Crystal of Truth» er kilden til alt liv på Thra, og alt lever i symbiose med planeten og krystallen. I nesten tusen år har gelflingene levd i den tro at skeksierene vokter og beskytter krystallen på oppdrag fra den mystiske mor Aughra.
I virkeligheten har de lurt Aughra, planetens virkelige vokter, slik at de kan tappe krystallen for dens livgivende energi for å få evig liv.
Med krystallen i ubalanse oppstår det et mørke som korrumperer livet på planeten. Vi følger de tre gelflingene Rian, prinsesse Brea og Deet, som på hvert sitt vis oppdager den forferdelige hemmeligheten.
Nå må de prøve å få resten av gelflingene til å forstå at livet de har levd er en løgn, men hvordan skal de klare å stå opp mot de mektige skeksierene?
Mørke og varme
Det er et mørkt univers «The Dark Crystal: Age of Resistance» tar oss med inn i. Serien har fått aldersgrense 7 år i Netflix, men på det mørkeste vil nok serien være litt utfordrende for noen av de yngste.
Noe av det gelflingene opplever er skikkelig grusomt, og skeksierene er tidvis så ekle at jeg faktisk blir fysisk kvalm av dem. Men det blir aldri skikkelig skummelt, for serien kombinerer det mørke med humor og sjarm, og det er nettopp det som gjør dette eventyret så bra.
Det ligger en hjertevarme i figurene som gjorde at jeg fort ble glad i heltene vi følger. Spesielt hadde jeg sansen for grottegelflingen Deet og hennes følgesvenn Hup, som med sin litt naive blikk på verden støter på mange morsomme situasjoner.
Prinsesse Brea er den sterke unge kvinnen som tør å trosse samfunnets konvensjoner for det hun tror er rett, og det går selvfølgelig rett hjem hos meg.
Og jeg simpelthen elsker mor Aughra, som med sin tørrvittige tilnærming til alt og alle, er en ren fryd å følge på skjermen.
Et stjernelag
Og jeg kunne trukket frem mange, mange flere for det er så mye morsomt og gøy her.
Stemmeskuespillet er strålende hele veien gjennom. Med navn som Simon Pegg, Taron Egerton, Lena Headey, Helena Bonham Carter, Alicia Vikander og Mark Hamill på rollelista, bare for å nevne noen, så sier det seg selv at lista er lagt høyt.
Før jeg så serien var jeg bekymret for om dukkenes begrensede mimikk ville hindre meg fra å tro på følelsene som formidles. Men det er utrolig hvor flinke dukkespillerne er til å skildre rollefigurenes indre liv.
Det er kanskje nettopp de, som bringer rollefigurene til live, som er seriens virkelige stjerner. For det er jo faktiske hånddukker dette, der munnen er styrt av en menneskehånd, i tillegg til at øvrig ansiktsuttrykk i fjeset er radiostyrt av en ekstra dukkespiller.
Det er visstnok lagt på et subtilt lag av datagenerert grafikk oppå dukkenes ansikt. Dette kan av og til sees i form av en skeksiers skrikende tunge, men utover dette klarte jeg aldri å skimte noe spor av CGI i dukkenes ansikter.
For meg blir de til virkelige personer på skjermen, og jeg lar meg engasjere av det som skjer med dem.
En levende verden
Noe som bidrar til å gjøre dukkenes liv mer troverdig er at «Age of Resistance» er filmet som en vanlig spilefilm med tanke på kameraføring.
Her er det ingen tablåer. Regissør Louis Leterrier og fotograf Erik Wilson tar oss med inn blant rollefigurene og går ofte nært på og rundt dem med et bevegelig kamera. Det gjør at det vi ser virker mer levende.
Og i tillegg er det nedlagt et massiv arbeid i å skape selve verdenen Thra. Det var kunstneren Brian Froud som visualiserte Jim Hensons historie med sine tegninger en gang på slutten av 70-tallet, og som sto for konseptuell- og kostymedesign den gangen.
Nok en gang er det han som står for hvordan Thra skal se ut, og har du sett den originale filmen vil du dra kjensel på den særegne stilen, og kjenne igjen flere av vesenene og tingene.
Merkverdig og fantastisk
Det er en fryd å studere den detaljrike verdenen. Naturen på Thra, og de som bor i den, er rar og fortryllende. Froud har en stil som umiddelbart transporterer deg til et annet univers og som gjør det meget tydelig at handlingen ikke utspiller seg på vår planet.
At det du ser faktisk er fysiske kulisser på reelle sett gir alt en tyngde og tekstur som bidrar til å gjøre dette eventyret virkelig. Noe blir forsterket og forbedret med noe bruk av CGI, men det vipper aldri over.
Jeg er et følelsesmenneske, og når emosjonene blir sterke begynner jeg å grine. Derfor ble det en del gråting underveis i «Age of Resistance», rett og slett på grunn av de sterke visuelle inntrykkene. Serien er så vakker at det er, ja, til å grine av.
Når Deet flyr gjennom grottegangene på hjemplassen sin og den magiske blå mosen lyser opp rundt henne, når mor Aughra klatrer opp fjellet og utsikten over Thra sprer seg utover, når gelflingene holder hender for å se inn i hverandres minner tar det pusten fra meg.
Ikke gå glipp av denne
Jeg er fra meg av begeistring over «The Dark Crystal: Age of Resistance». Det er så tydelig at det ligger en stor kjærlighet for arbeidet i alle ledd av denne produksjonen og det smitter over på meg som seer.
«The Dark Crystal: Age of Resistance» transporterer meg til en annen verden, en annen tid, en annen æra. Jeg håper at publikum ikke lar seg avskrekke av at dette er dukketeater, for folk må få med seg dette fantastiske eventyret.
