Ryan Murphy er en serieskaper jeg har sansen for. «Glee», «Pose» og «American Horror Story» – det overdramatiske er en fellesnevner for alle seriene, samt en gjennomgående visuell stil som nærmest spruter ut av TV-skjermen.
Murphy er med andre ord en serieskaper som åpenbart går etter leveregelen «more is more», og når han nå har laget sin aller første serie for Netflix, ser det ut til at han har fått full kreativ kontroll.
Resultatet er «The Politician» – en fargesprakende og overdreven high school-verden der intrigene står i kø, og bildeutsnittene er så symmetrisk komponerte at du skulle tro at Murphys favorittfotograf Simon Dennis har en tvangslidelse. En stil som kler seriens hovedperson Payton Hobart godt.
Med sine outrerte rollefigurer og påtrengende stil er nok «The Politician» en elsk eller hat-serie. Og selv om serien har sine mangler, er jeg absolutt på elsk-siden.
Les også: 5 Emmy-serier du bør sjekke ut!
Fra elevråd til president
Den Tony-vinnende musikalstjerna Ben Platt («Pitch Perfect», «The Book of Mormon», «Dear Evan Hansen») spiller Payton, en high school-elev som drømmer om å bli president i USA.
Denne drømmen har han hatt siden han var syv år gammel og hele livet hans er bygget opp rundt dette målet.
Første steg på veien er å vinne valget som elevrådsleder ved Saint Sebastian High School i Santa Barbara. Steg nummer to – å komme inn på Harvard.
Payton er godt på vei når hans motkandidat i elevrådsvalget, Rivers, plutselig forsvinner ut av valgkampen. Rivers driftige kjæreste Alice tar hans plass, og nå må Payton finne ut av hvor langt han er villig til å gå for seieren. Kanskje ei jente med kreft som visepresident vil gjøre susen?
Slapp satire
«The Politician» fremstår som en slags blanding av «Glee» og «House of Cards». Serien harselerer med amerikansk politikk ved å plassere den inn i et tenåringsmiljø, men som satire biter den ikke spesielt hardt.
Serien spiller mye på «white guilt» og den politisk korrekte skyldfølelsen fra den liberale fløya i amerikansk politikk, så det er temmelig åpne dører som slås inn her. Likevel så er det ganske så morsomt og det fungerer som lett underholdning.
Platt passer godt i rollen som den ambisiøse streberen Payton. Selv om hans historie aldri blir direkte dyp blir serien etter hvert mer nyansert enn den virker ved første øyekast. Platt takler dette godt og fungerer spesielt bra når Payton strever med sitt indre følelsesliv.
Murphy har også gitt Payton flere musikalske numre i serien, som kanskje virker litt malplasserte, men som virkelig lar Platt skinne som den musikalske stjerna han er. Her ble det grining på undertegnede.
Artige rollefigurer
«The Politician» kan skryte av en stjernespekket rolleliste. Gwyneth Paltrow spiller Paytons adoptivmor, en artig parodi på rik, alternativ kvinne. Mens Murphy-yndlingene Jessica Lange og Dylan McDermott spiller henholdsvis manipulerende bestemor og en far som er mangelfull på empatifronten.
Og selv om Paytons venner og fiender er en herlig gjeng med bitchy intrigemakere, så er det er disse voksne som er seriens artigste rollefigurer.
Morsomt, men mye
Ryan Murphy har med seg sine gamle samarbeidspartnere Ian Brennan og Brad Falchuk på manusarbeidet. Sammen lagde de tre tidligere nevnte «Glee» og Falchuk er med som serieskaper på flere av Murphys største suksesser.
Med tre manusforfattere som er såpass samstemte er det mulig at det manglet noen som kunne tøyle kreativiteten, og av og til blir «The Politician» litt for mye av det gode.
Dette er en gjeng som har sansen for fiffige dialoger, ordkløyveri og ordklammeri. Det kan være morsomt, men tidvis dras det akkurat litt for langt.
Når det for eksempel er mulig å bli lei av å høre den fabelaktige Jessica Lange prate på skjermen, så vet du at det er manuset det er noe i veien med. For Jessica Lange er jo, som alle vet, perfekt.
Når det er sagt så tar det aldri lang tid etter en slik fartsdump før jeg igjen koser meg med «The Poitician». Denne visuelt sterke fargeklatten er rett og slett en veldig underholdende serie.
