«Amanda» er en stillferdig og ektefølt film, om hvordan et terrorangrep påvirker livet til en familie i Paris.
Dette er ikke en fortelling som tar for seg problematikk knyttet til politikk og religion, men et nært mellommenneskelig drama med en sterk prestasjon av ti år gamle Isaure Multrier i tittelrollen.
Filmskaper Mikhaël Hers klarer å berøre med sin skildring av sorg i en hverdag der livet må gå videre, men et unødvendig sidespor fratar filmen noe av dens emosjonelle slagkraft.
Anmeldelse: «Systemsprengeren» – Det river i hjertet å se denne filmen.
Når livet snus på hodet
David er ung og nyforelsket. Han kjenner på gleden av å være i live når han sykler gjennom Paris sine gater med vinden i fjeset. Han trives i sitt bekymringsfrie liv.
Det er ingen store forpliktelser å stri med. David jobber med trebeskjæring i byens parker, og hjelper huseieren sin med en tvilsom utleiebedrift.
Under et terrorangrep i Paris blir imidlertid David sitt liv snudd på hodet. Plutselig befinner han seg i en situasjon der han må ta over foreldrerollen for Amanda, datteren til storesøsteren Sandrine. Men er dette et ansvar han er villig til å påta seg i en alder av noen og tjue?
Troverdig og nært
Selv om et terrorangrep er sentralt for handlingen i «Amanda», handler filmen egentlig ikke om terror eller ekstremisme.
«Amanda» handler om hva tap gjør med mennesker. Om hvordan det er å måtte fortsette med hverdagen når hjertet ditt er knust av sorg. Om hvordan du takler et samfunn som forventer at du skal være raskt tilbake på beina igjen.
Vincent Lacoste spiller David med en troverdighet og hjertevarme som overbeviser i alle ledd. Spesielt god er han i samspillet med Isaure Multrier, som er en av de barneskuespillerne som ikke virker å spille, men som bare er. Multrier er helt naturlig som Amanda, og derfor gjør også hennes rollefigur ekstra sterkt inntrykk.
Forholdet mellom onkel og niese virker ekte og nært, samtidig som det også er vanskelig fordi de begge er i en uønsket situasjon.
Anmeldelse: «The Florida Project» – Anbefales varmt, ømt og tårevått.
Ufokusert historie
«Amanda» slår meg som en ærlig film, der de intime samtalene er ektefølte. Likevel slår ikke filmen så hardt i mellomgulvet som den kunne ha gjort. Til det er historien for ufokusert.
Et sideplott om David og Sandrines fraværende mor tar oppmerksomheten bort fra forholdet mellom Amanda og David.
Denne delen av handlingen får heller ikke nevneverdig mye å si for Davids utvikling på vei mot voksenlivet, og blir derfor et unødvendig sidespor.
Sobert, men rørende
Selve terrorhandlingen, som er en fiktiv skyteepisode med mange ofre, skildres ikke i «Amanda». Vi er kun vitne til det blodige etterspillet.
Her observerer fotograf Sébastien Buchmann det som skjer med en ro som står i sterk kontrast til kaoset som utspiller seg. En ro som kan virke merkelig ved første øyekast, men som i realiteten understreker sjokktilstanden David befinner seg i.
Det sobre uttrykket er gjennomgående i filmen og gjør at man blir litt ekstra rørt når følelsene pipler til overflaten hos rollefigurene.
