Helen Mirren er en bortimot optimal skuespiller når en skal lage storslagent persondrevet periodedrama.
Den adlede britiske Oscar-vinneren har anselig erfaring med royale roller. Hun har en karisma som suger til seg all oppmerksomhet, og hun stråler av skuespillerteknisk finesse.
Som Katarina den store får Mirren både brutalt familiedrama, lidenskapelige forelskelser, komplisert storpolitikk og indre moralske kvaler å spille på – og hun briljerer.
Bak sin formidable hovedperson er miniserien «Catherine the Great» en vakker, men ganske overfladisk historietime.
Serien mangler dybden, samfunnsblikket og den historiske innsikten til å virkelig engasjere.
ANMELDELSE: The Politician S01 – Fargesprakende og morsomt
Praktfull på overflaten, men mangler dybde
Handlingen starter i 1762, hvor en fersk keiserinne må manøvrere i etterspillet fra hennes ektemann Peter den tredjes død.
I løpet av seriens fire timer får vi se hvordan Katarina klarte å holde på makten.
«Catherine the Great» skildrer en velutdannet kvinne som turte og maktet å stå opp mot fordommene og renkespillet til mektige menn. En kvinne som gjorde Russland sterkere og mer moderne.
Samtidig får vi se en maktglad monark som valgte å ofre prinsipper og idealer for å holde på kontrollen.
Det vies mye tid til Katarinas aktive kjærlighetsliv. Hennes kompliserte forhold til Grigory Potemkin (Jason Clarke) er aldri langt unna forgrunnen. Et forhold som skildres både intimt og som kilde til frustrasjon blant makteliten i Russland.
ANMELDELSE: Downton Abbey – Et gledelig gjensyn for fansen
Manusforfatter Nigel Williams, som også jobbet med Helen Mirren på den prisbelønte miniserien «Elizabeth I» fra 2005, har valgt å holde fokuset tett på keiserinnen og hennes utfordringer.
Det gjør at vi beveger oss mye i stearinopplyste og overdådig utsmykkede rom hvor pent kledde mennesker nyter overklasselivets gleder.
Det gir en overflate som begeistrer i både kostymer og kulisser.
Dessverre evner hverken manus eller Philip Martin («The Crown») regi å dukke under denne overflaten for å skildre konsekvensene av keiserinnens handlinger og hvilket samfunn hun regjerte over.
Folket, samfunnsutviklingen, fiendene og de mange intrigene bryter sjeldent ut av enkle og lettfattelige presentasjoner av tydeligste sort.
Både den udugelige sønnen Paul, militære motstandere og forsmådde elskere blir spilt alt for nære klisjeen, hvor deres fremste funksjon blir å være enkle rundingsbøyer for Katarinas vidd og skarpe replikk.
Katarina får skinne
Å starte handlingen før kuppet i 1762, hvor Katarina blir keiserinne, ville kanskje gjort det aldersmessig utfordrende å ha Helen Mirren som den eneste skuespilleren som spiller hovedpersonen.
Men rollefiguren Katarina er så interessant, både på privaten og som politisk storspiller, at jeg gjerne skulle sett mer av hvordan hun ble den hun ble.
Søsterserien «The Crown» (hvor regissør Philip Martin også har jobbet) høster mye av sin storhet gjennom å vie tid til den britiske dronningens formative år.
Og jeg tror mer bakgrunn i Katarinas relasjoner til franske filosofer, hennes syn på menneskerettigheter og hennes tyske aner kunne gitt serien større slagkraft.
Når det er sagt. Helen Mirren gjør maksimalt ut av de fire timene hun får skinne som Katarina.
Rollefiguren spilles kanskje vel erkebritisk i lynne og stil til å overbevise totalt som russisk. Men det er en fryd å se hvor mye hun får formidlet med kun en liten vridning i munnviken eller et kvesset blikk.
Og så er det noen scener i «Catherine the Great», både inne i palass og ikke minst ute i båt, som er så lekkert komponert og dekorert at alle som elsker stemningsfull pomp og prakt i TV-ruta kan glede seg.
«Catherine the Great» har premiere på HBO Nordic torsdag 4. oktober. Anmeldelsen er basert på alle 4 episodene.
