Man trenger ikke å ha sett mye film for å kjenne igjen oppskriften «Den avskyelige snømannen» følger til punkt og prikke. Likevel står filmen igjen som et helt greit eksempel på at denne oppskriften tross alt fungerer.
Eventyret vi serveres er både godt fortalt og pent å se på, men filmen mangler tyngden som trengs for å hevde seg helt i toppen av sjangeren. Selv om Dreamworks og kinesiske Pearl Studios gir seg selv muligheten, så tør de ikke helt å gripe den.
Resultatet er en trygg film, som dessverre glattpoleres såpass at noe av personligheten forsvinner.
ANMELDELSE: Joker – en sensasjonelt sterk hovedrolle!
«Ye-ti, phone home»
Filmen følger tre venner fra Shanghai som legger ut på et eventyr på tvers av den kinesiske landsbygda for å få en yeti tilbake til familien sin i Himalaya – mens sjefen for en lyssky bedrift prøver å stoppe dem.
I sentrum av handlingen finner vi tenåringsjenta Yi. Hun er i besittelse av et stødig moralsk kompass, utømmelig pågangsmot, og savnet etter sin avdøde far som hun konstant prøver å skjule for omverdenen.
I en slags blanding av eventyrlyst, ungdomsopprør og en tidlig midtlivskrise kaster Yi seg ut på sin livs reise, sammen med nabogutten Peng, barndomsvennen Jin og yetien “Everest”, som viser seg å være alt annet enn avskyelig.
På overflaten er «Den avskyelige snømannen» et fargerikt, fartsfylt og underholdende eventyr. Under finner vi tematikk som vennskap, familie, om sorg og om savn.
Men selv om eventyret i filmen fungerer nøyaktig som det skal, er det noe som skurrer litt under overflaten.
ANMELDELSE: Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant – akkurat passe spennende
Glattpolert
Til tider blir man blendet av det visuelle. Storslått kinesisk natur sett gjennom filmens filmens glattpolerte visuelle stil er et fargesprakende og spektakulært skue. Til tider en sann fryd for øye.
Problemet er ikke at den visuelle overflaten er glattpolert, det er at alt som ligger under også er glattpolert.
Den avskyelige snømannen er et samarbeidsprosjekt mellom Dreamworks og det kinesiske selskapet Pearl Studio, og det er tydelig at man her har forsøkt å nå ut til et svært bredt publikum.
For selv om historien er godt fortalt, føles den også i overkant trygg. Filmen gir seg selv flere muligheter til å ta tak i de litt mer utfordrende følelsene i registeret, men griper dem bare halvhjertet.
Den eneste gangen det gjøres et mer overbevisende forsøk er når vi endelig får et innblikk i Yis følelser rundt dødsfallet til faren. Men selv i filmens sterkeste øyeblikk sitter man igjen med følelsen av at den holder igjen for å skåne sitt publikum.
Hver gang «Den avskyelige snømannen» streifer innom et tema som er vanskelig eller ubehagelig, skynder den seg å pøse på med litt yeti-magi og noe lettbeint slapstick like etterpå.
Som en overbeskyttende forelder, går den inn i full “blåse på”-modus med en gang man enser ubehag.
Sukkerspinn
Dreamworks og Pearl Studio tar ingen store sjanser med denne filmen. Det føles som de har vært opptatt av å ikke bite over mer enn man greier å tygge. Resultatet blir derfor at publikum ikke får så voldsomt mye å tygge på.
Det blir litt for mye sukkerspinn, litt for lite næring.
Når det er sagt – sukkerspinn er ganske godt.
For selv om «Den avskyelige snømannen» kanskje undervurderer sitt publikum – og er en smule forutsigbar – er den likevel ingen dårlig film. Den er det den prøver å være: En trygg og trivelig film, som vil underholde de minste av oss.
