Filmfestivalen i Venezia (NRK): Hva får samfunnet tilbake når det ignorerer en person med mentale lidelser og behandler ham som søppel? «Joker» stiller spørsmålet og svarer på det hardt og brutalt i et mørkt drama med Joaquin Phoenix i en sensasjonelt sterk hovedrolle.
Denne opprinnelseshistorien om Batmans fremtidige nemesis i Gotham City er en smertelig vond skildring av hvordan Jokeren nærmest ble tvunget til å bli den han ble, i et ubarmhjertig bymiljø som er nærmest blottet for medmenneskelighet og medlidenhet.
«Joker» ligger langt unna Batman-filmenes stil og estetikk, og henter i stedet sin inspirasjon fra tøffe amerikansk 70-talls-filmer fra regissører som Martin Scorsese, Francis Ford Coppola, Sidney Lumet og William Friedkin.
Regissøren her er imidlertid Todd Phillips, kjent for brukbare komedier som «Road Trip», «Starsky & Hutch» og «Hangover»-filmene. «Joker» er på et helt annet nivå, for her har Phillips begått et grimt og hardbarket drama som morer med sort humor og ryster sjelen med hovedpersonens nådeløse nedturer.
Ute av takt med samfunnet rundt
Handlingen finner sted i 1981 i et Gotham City preget av økende kriminalitet, søppelstreik og store økonomiske forskjeller mellom samfunnslagene.
(Tidsangivelsen kan slås fast med rimelig stor sikkerhet, for selv om det meste av mote, interiør, biler, miljø og estetikk tilsier 1970-tallet, viser byens kinoer både «Blow Out», «Wolfen» og «Zorro: The Gay Blade», som alle kom i 1981.)
Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) bor sammen med sin mor, Penny (Frances Conroy), og jobber som selskapsklovn på dagtid. På kveldstid forsøker han å slå gjennom som standup-komiker, men det er tydelig at dette er et håpløst prosjekt.
Arthur har nemlig mentale lidelser som gjør at han er totalt ute av takt med samfunnet rundt seg. Han klistrer på seg et lykkelig ansikt og prøver å nå ut, men når stadig flere hendelser går ham imot, nærmer han bristepunktet.
Anmeldelse: Scarlett Johansson og Adam Driver spiller fantastisk i «Marriage Story»
Joaquin Phoenix hever enhver film han er med i, som for eksempel «Gladiatoren», «Walk The Line», «The Master», «Her» og «Inherent Vice», men rollen som Arthur/Joker er kanskje hans mest krevende og utfordrende noensinne.
Han spiller mesterlig nyansert i en rolle som både er vakker, frastøtende, håpefull og skrekkelig på samme tid. Smerten og selvforakten lyser i øynene hans, selv når han ler, og hele den tynne, forpinte kroppen utstråler en vedvarende vrangvilje.
Ingen kan formidle en figurs desperasjon helt som Joaquin Phoenix kan. Som publikum veksler man mellom å føle sterk avsky og dyp medlidenhet. De stille scenene med moren viser en kjærlig sønn med ansvarsfølelse, og man ser at Arthur beviselig har empatiske egenskaper.
Sekvensene der han utnyttes av folk på gata eller avvises av systemet vekker sympati, men hvordan han etter hvert tipper over, endrer synet på figuren betraktelig. Når blodige voldshendelser inntreffer, oppdager Arthur nemlig at hans gjerninger faktisk gir ham den oppmerksomheten og anerkjennelsen han føler at han har blitt nektet hele livet.
Likevel kan man ikke dømme Arthur som direkte ond. Han er et produkt av både oppveksten og samfunnet rundt seg. Verden har ikke hatt evnen, viljen og ressursene til å hjelpe Arthur, og Jokeren er resultatet.
Flere paralleller til «Taxi Driver»
Det virker bare rett og rimelig at Robert De Niro spiller en birolle som talkshow-vert i «Joker», for det er umulig å se denne filmen uten å tenke på hans rolle som Travis Bickle i Martin Scorseses «Taxi Driver» fra 1976.
Det er mange paralleller mellom disse to filmene, som at hovedpersonen svinner hen i galskapen, blir betatt av en kvinne, anskaffer seg håndvåpen, begår drap som han får anerkjennelse for og simulerer skyting mot tinningen med fingrene.
«Joker» er imidlertid ingen kopi, men står støtt på egne ben i sin intense skildring av en vaklende figur på vei mot stupet.
Historien finner kanskje sted i en fantasiby for noen tiår tilbake, men fremstår like fullt som en kommentar til vår egen samtids hardere fronter, der samfunnet støter ut de som ikke passer inn i formen. Samtidig speiler filmen det triste faktum at uhyrlige gjerninger faktisk heies frem av ulike grupper.
Anmeldelse: «Ad Astra» en ambisiøs sci-fi med skavanker
Man hadde et håp om at «Joker» skulle bli noe helt spesielt etter at en svært stemningsfull teasertrailer ble sluppet før sommeren. At den skulle bli så inderlig god, var nesten mer enn man kunne håpe på.
Regissør Todd Phillips har også skrevet manuset, sammen med Scott Silver, og de har gitt Jokeren en svært sterk opprinnelseshistorie som knytter bånd til det kjente Batman-universet, samtidig som det tilfører noen hittil ukjente elementer.
Dette er en frittstående film, og det er ingenting per i dag som tilsier at dette er starten på en Joker-serie. Joaquin Phoenix har heller aldri gjort en oppfølger, og det er ikke nødvendig i dette tilfellet. «Joker» er en glitrende film som kan stå helt for seg selv.
Den gir oss både ny innsikt i den tragiske bakgrunnen til en av Batman-universets mest kjente figurer, samtidig som filmens Gotham City speiler vår egen verden. Det er ikke sikkert man liker det man ser, og det er en av grunnene til at denne filmen for all del ikke må ignoreres.
Den viktigste årsaken til at «Joker» vil stå igjen som en av årets beste filmer er likevel Joaquin Phoenix, som aldri har spilt bedre. Denne psykorollen kommer til å være pensum for alle som skal spille slike figurer i lang tid fremover, og Phoenix kan bare begynne å forberede seg på Oscar-talen. Han kan komme til å få bruk for den!
(«Joker» vises på filmfestivalen i Venezia. Norgespremiere: 4. oktober)
