Den svenske barneregla «Vår tupp är død» handler om en død hane som ikke lenger kan synge «Koko-di Koko-da». Dette er også tittelen på en av årets mest bisarre, besynderlige, forstyrrende og forbløffende filmer.
Regissør Johannes Nyholms svensk-danske film har en ytre handling med egenskapene til å irritere vettet av deg, men samtidig blir man nysgjerrig på det som ligger bak.
De groteske og ubehagelige hendelsene som skildres er egentlig et uttrykk for hovedpersonenes interne kamp for å bearbeide et stort traume, og fortelles som en psykologisk thriller med skrekkfilmens virkemidler.
«Koko-di Koko-da» kan være en prøvelse for de utålmodige, men har en enerverende stil og et foruroligende uttrykk som er modig og originalt. Filmen er ikke enkel å se og den er vanskelig å glemme!
Angripes i skogen
Ekteparet Elin (Ylva Gallon) og Tobias (Leif Edlund) er i dyp sorg og drar på telttur i et slags forsøk på å komme seg videre i livet.
Ute i skogen blir de imidlertid angrepet av tre mystiske og marerittaktige skikkelser (Peter Belli, Brandy Litmanen og Morad Baloo Khatchadorian) som ligner på figurene på datterens spilledåse med melodien «Koko-di Koko-da».
Enda mer spesielt er det at dette gjentar seg gang på gang, i rene «Groundhog Day»-stil, og hverken Elin eller Tobias aner hvordan de skal bryte ut av den bokstavelig talt onde sirkelen.
Anmeldelsen: «Terminator: Dark Fate» er ganske god, men når ikke opp mot klassikerne den er tuftet på
Johannes Nyholm henter ut sin indre David Lynch i denne filmen, kanskje blandet med inspirasjon fra landsmannen Ruben Östlund, samt et snev av Harold Ramis.
Sistnevntes «En ny dag truer» («Groundhog Day») handler om en person som våkner opp til den samme situasjonen dag etter dag, og noe lignende foregår i «Koko-di Koko-da».
Som publikummer kan man føle et stikk av irritasjon over at handlingen rykker tilbake til start gang på gang, uten at man tilsynelatende kommer videre mot en løsning.
Samtidig er dette et svært effektivt uttrykk for hvordan Tobias og Elin ikke er i stand til å passere en usynlig, men like fullt uoverkommelig barriere.
Forunderlig og forvirrende
Leif Edlund og Ylva Gallons gode rolleprestasjoner gjør det tydelig at det Tobias og Elin har fått hjertene sine knust og er plaget av skyldfølelse, slik at kjærligheten har bleknet.
Forholdet preges nå av usagte sannheter, beskyldninger og bitterhet, men glimtvis ser man at det de en gang har betydd for hverandre fremdeles er der.
Den store sorgen kommer til overflata gjennom to vakre sekvenser med uttrykksfull papiranimasjon, som gir hint om hvilken bunnløs fortvilelse som preger hovedpersonene.
Anmeldelse: «Maleficent: Mistress of Evil» er et fornøyelig eventyr
«Koko-di Koko-da» er en film det er vanskelig å beskrive, den er forunderlig, den er forvirrende, den kan være irriterende, men den er også fantastisk!
Den har noen stygge voldsscener som kan virke forstyrrende for budskapet, men har en gripende avslutning som gir en troverdig konklusjon.
«Koko-di Koko-da» ligner altså lite på noe annet du har sett på kino. Denne skremmende og rørende filmen er en marerittaktig fabel om hvordan mennesker kan rives fra hverandre av sorg, og hvordan det kan prege dem hver eneste dag, ute av stand til å komme videre.
