«Terminator: Dark Fate» ser ut som en Terminator-film, høres ut som en og føles som en. Dette er positivt, men samtidig litt av problemet. Den oppleves nemlig som en ren kopi av de to første filmene, med noen små variasjoner.

Det er all grunn til å tro at produsent James Cameron (som også regisserte originalene) har sett hvordan J.J. Abrams gjorde suksess med «Star Wars: The Force Awakens», som i store trekk fortalte den samme historien som den originale «Star Wars», med både gamle og nye figurer.

Det er riktignok morsomt å se Arnold Schwarzenegger og Linda Hamilton sammen igjen, 28 år etter «Terminator 2: Judgment Day», og regissør Tim Miller («Deadpool») vet å sette sammen spektakulære actionsekvenser med høye smell og fargerikt fyrverkeri.

Samtidig er det åpenbart at denne filmseriens velkjente univers fremsto som mer spennende og nyskapende i Camerons filmer fra 1984 og 1991, og at «Terminator: Dark Fate» nøyer seg med å være en oppdatert versjon, eller en slags «reboot», om du vil.

Det er ingen problemer med å la seg underholde av sluttresultatet, men denne filmen vil ikke kunne nevnes i samme åndedrag som sine to første forgjengere.

Linda Hamilton og Arnold Schwarzenegger spiller mot hverandre for første gang på 28 år i «Terminator: Dark Fate». (Foto: 20th Century Fox)
Ny fare fra fremtiden truer

Datanettverket Skynets utvikling av selvbevisst kunstig intelligens og påfølgende krigføring mot menneskeheten ble kanskje stoppet av Sarah Connor (Linda Hamilton) og en vennligsinnet T-800 (Arnold Schwarzenegger) i «Terminator 2: Judgment Day», men det skal vise seg at en ny fare fra fremtiden truer.

Den meksikanske fabrikkarbeideren Dani (Natalia Reyes) blir ut av det blå angrepet av en ny Terminator (Gabriel Luna), men reddes i første omgang av en tidsreisende soldat, Grace (Mackenzie Davis). De blir funnet av Sarah Connor, som nå er en fullblods kriger på stadig jakt etter Terminatorer, og på ett tidspunkt kommer også en T-800 inn i bildet.

Manuset, skrevet av David S. Goyer, Justin Rhodes og Billy Ray, følger altså oppskriften fra de to første filmene i stor grad, med en ung kvinne som maskiner vil drepe for det hun en gang skal komme til å bety, en kriger som sendes tilbake i tid for å beskytte henne, og en ny Terminator som en eldre modell må bekjempe.

Anmeldelse: «Watchmen» – superheltsjangeren har fått sitt prestisjedrama

Dette er en direkte oppfølger til «Terminator 2: Judgment Day», og ignorerer dermed «Terminator 3: Rise of the Machines» (2003), «Terminator Salvation» (2009) og «Terminator Genisys» (2015).

Den starter med et iskaldt og effektivt tilbakeblikk på Linda Hamiltons sterkeste scene fra «Terminator 2», og det er litt betegnende for «Dark Fate» at ingenting av det vi ser etterpå er i nærheten av å ha samme emosjonelle intensitet. Linda Hamilton er likevel litt av et syn i sin glansrolle, selv om det er åpenbart at mye har skjedd med Sarah Connor siden 1991.

Hun er enda mørkere, hardere og mer syrlig av åpenbare grunner, mens Arnolds T-800 har gått motsatt vei. Hvordan dette henger sammen, blir forklart på en nesten naiv og klovneaktig måte og har en konsekvens som er svært underfortalt, og trenger nesten en film i seg selv.

Det er vanskelig å tro på denne filmens skildring av T-800, og hvordan roboten har tilpasset seg et liv blant menneskene. Samspillet mellom Hamilton og Schwarzenegger gir likevel «Terminator: Dark Fate» en velkommen pondus som gjør at man gjerne legger mindre vekt på filmens svakere partier.

Fremtidssoldaten Grace (Mackenzie Davis) må beskytte fabrikkarbeideren Dani (Natalia Reyes) i «Terminator: Dark Fate». (Foto: 20th Century Fox)
Sliter med troverdigheten

Nykommerne har trangere kår, selv om de er talentfulle. Natalia Reyes spiller en figur som har samme funksjon, opplevelser og utfordringer som Sarah Connor hadde i de to første, men får ikke tid og rom til å la figuren utvikle seg med substans. Dani lider personlige tap som burde smerte langt mer enn filmen gir henne mulighet til å uttrykke.

Grace har mer eller mindre den samme historiebuen som Kyle Reese (Michael Biehn) i den første «The Terminator», og selv om Davis gjør en god og fysisk krevende jobb, sliter figuren med manusets manglende troverdighet innenfor filmens fiksjonsunivers.

Gabriel Luna har sånn sett den enkleste oppgaven, for han spiller «bare» en oppdatert Terminator, med kvalitetene til både Arnold Schwarzeneggers klassiske T-800 og Robert Patricks T-1000 fra «Terminator 2: Judgment Day». Det er kanskje en naturlig utvikling i denne seriens rekke av robotiske antagonister, men også her ser man også hvordan ideen er avhengig av de to første filmenes originalitet.

Anmeldelse: «The Informer» er en tannløs tysterthriller

T-800 (Arnold Schwarzenegger) kjemper mot en nyere og mer avansert Terminator (Gabriel Luna) i «Terminator: Dark Fate». (Foto: 20th Century Fox)

Action-elskere vil finne noe å elske i «Terminator: Dark Fate». Fra den første trefningen bygger filmen seg jevnt oppover, og er stadig på farten med både bil, lastebil, fly, helikopter og tog. Disse sekvensene er fullstappet med CGI, på godt og vondt.

Godt, fordi det har gitt filmskaperne muligheter til spektakulære påfunn, men også vondt fordi det fjerner serien fra utgangspunktet i de to første filmene.

Med unntak av noen stop motion-scener i «The Terminator», og nyskapende bruk av CGI på T-1000-figuren i «Terminator 2: Judgment Day», hadde James Cameron en langt mer virkelighetsorientert tilnærming til verdensbyggingen enn Tim Miller har i «Dark Fate».

Selv om mange av sekvensene er preget av godt håndverk i tråd med moderne actionfilmtradisjon, blir man litt mer distansert som publikum når man ikke helt gjenkjenner verden og dens fysiske lover, slik den beskrives her.

Sarah Connor (Linda Hamilton) må beskytte Dani (Natalia Reyes) i «Terminator: Dark Fate». (Foto: 20th Century Fox)
Virker i overkant velkjent

«Terminator: Dark Fate» virker å være mer fokusert på å nå nye kinogjengere enn å tilfredsstille tilhengere av de gamle filmene. Historien virker i overkant velkjent, og de nye figurene er til forveksling lik noen av de gamle.

Det er prisverdig at regissør Tim Miller og produsent James Cameron forsøker å tilnærme seg de to første filmenes stil, estetikk og fortellergrep, og at de forsøker å imponere med actionsekvenser i en langt større skala, men «Dark Fate» holder likevel ikke helt den samme kvaliteten.

Vi har altså blitt fortalt den samme historien før, og da var den mer presist fortalt, langt mer spennende og nyskapningen var revolusjonerende. «Terminator: Dark Fate» er ganske god sci-fi-action, men når ikke opp til klassikerne den er tuftet på.

 

Om FILMEN

Terminator: Dark Fate
  • Terminator: Dark Fate
  • Slippdato: 08.11.2019
  • Regi: Tim Miller
  • Utgiver: 20th Century Fox
  • Originaltittel: Terminator: Dark Fate
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Action, Sci-fi

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.