«Watchmen» er mørk, illsint og gul.

«Watchmen» er en striglet KKK-kappe i et hemmelig rom i skapet, en sølvmaske som skinner i refleksjonene fra sine motstandere og en politimann i pandakostyme som bekymrer seg for regelbrudd.

«Watchmen» er symboltunge bilder av kropper og kulisser i symmetri.

«Watchmen» er Jeremy Irons som spiser overdådige marsipankaker. «Watchmen» er nattlig teinefiske på en stearinopplyst innsjø. «Watchmen» er et suggererende deilig musikklandskap laget av Trent Reznor.

«Watchmen» er alt dette, og fantastisk mye mer.

ANMELDELSE: Joker – en sensasjonelt sterk hovedrolle!

Politiet har både standardiserte og mer kreative masker i sine rekker. Her er Looking Glass (Tim Blake Nelson) og Sister Night (Regina King) på jobb. (Foto: HBO Nordic)
«Watchmen» er en oppfølger og en utvidelse

Jeg tilhører dem som likte Zack Snyders «Watchmen»-film fra 2009 godt. Men jeg er veldig glad for at serieskaper Damon Lindelof («Lost» og «The Leftovers») har valgt å holde seg til slutten fra tegneserien og ikke filmen.

For ut av den deilig absurde detaljen har han grodd en herlig skrudd, konspiratorisk og skremmende gren ut av Alan Moore og Dave Gibbons originalverk.

Det er en snerrende serie som griper tak i publikum. Visuelt lekker, velskrevet og velspilt.

Ved å sette handlingen til 2019 får han gjort serien farlig aktuell, samtidig som han kan leke seg med å fylle årene fra originalsettingen i 1985 og fram til i dag med utvikling for både gamle helter og verdens storpolitikk – det er storveies underholdning.

ANMELDELSE: Watchmen (2009) – Storslagen superheltfilm

Jeg skal ikke avsløre så mye av handlingen, men vi er altså fremdeles i den alternative historiske virkeligheten hvor USA vant Vietnamkrigen, og ingen Watergate-skandale sørget for at Richard Nixon måtte gå av.

I 2019 er Robert Redford president og maskerte superhelter er fremdeles forbudt. Men politiet har, etter flere personangrep, fått lov til å maskere seg for å holde sin identitet skjult.

Maskert er også en stadig voksende gruppe sinte amerikanere som kaller seg «The Seventh Kalvary». Denne gjengen bærer Rorschach-masker for å hedre sin falne helt. En gjeng med flere likheter med Ku Klux Klan.

Et drap i Oklahoma setter i gang en etterforskning som øker spenningen mellom de maskerte. Det detektivarbeidet tar oss også tilbake til røttene for «Watchmen»-universet, og vi støter på flere velkjente fjes fra de gamle heltegjengene.

ANMELDELSE: The Boys – Mørkt, brutalt og kjempegøy!

Sister Night (Regina King) er blant de nye maskerte bekjentskapene i Watchemn-serien.(Foto: HBO Nordic)
«Watchmen» er en konfronterende serie

Der den knallgode superheltsatiren «The Boys» (ligger på Amazon Prime) undersøkte hva kapitalisme og kjendisstatus kunne gjøre med superhelter, er det fremmedfrykt og identitet som tematiseres med mørke strøk i «Watchmen».

Dette er en serie som er illsint på rasismen og xenofobien i USA.

Anslaget er en intenst kaotisk skildring av Tulsa-massakren i 1921 hvor svarte menn og kvinner ble skutt og lynsjet i gatene.

Det hendelsen blir liggende som en blodrød tråd gjennom hele serien. Og får selskap av flere handlingstråder som ser på hvordan vi mennesker har behov for at våre sår, lidelser og traumer når fram til neste generasjon – og om den arven avler hevn eller forsoning.

Her trekkes det på både Vietnamkrigen, Ku Klux Klan og superheltenes egne handlinger, og det stilles noen veldig interessante spørsmål rundt hvordan vi mennesker bruker våre røtter til å skape vår identitet.

Disse perspektivene gjør «Watchmen» til en serie som grubler dypere og mer konfronterende enn de fleste av sine sjangerkolleger.

ANMELDELSE: Batwoman – Slurvete og middelmådig

Jeremy Irons spiller den aldrende, og tidligere Watchmen-helten Adrian Veidt.(Foto: HBO Nordic)
Watchmen er ikke for alle

I en tid hvor superheltsjangeren tyter ut av kinosaler og fjernsynsapparat, er det gledelig å se at noen vil mer enn å bare underholde med store smell, humørfylte helter og spesialeffektvennlige superkrefter.

«Watchmen» er noe så sjeldent som et prestisjedrama spilt ut i et superheltunivers.

Det er ikke tilfeldig at det er HBO som lager det. Og det er ikke tilfeldig at det har blitt en kunstnerisk ambisiøs serie som er litt ekstra raus med et allerede godt kulturorientert publikum.

Det publikumet som vet å verdsette stumfilmreferansene, elsker elegante kryssklippinger og den treffsikre plasseringen av fortidens poplåter. Et publikum som nikker begeistret når de ser Jeremy Irons og Regina King (begge storspiller for øvrig) på rollelisten.

Serien er ikke unødig kultursnobbete altså, men den dyrker bevisst en del raffinerte seriekvaliteter. Og «Watchmen» krever tilkobling like mye som den gir avkobling.

For dem som søker superheltsjangeren for spenningsdrevne historier med lett tone og heftige oppgjør kan dette bli en seig opplevelse.

For dem som derimot har elsket det tilgjort merkelige i serier som «Fargo» og «The Leftovers», og som blir begeistret av at Tim Blake Nelson krydrer showet med en Coensk smak av velartikulert hverdagsfilosofi – ja, her er det full uttellingen på den fronten.

«Watchmen» har urverket sentralt i sin mytologi, og som i uret er det mange deler i samtidig bevegelse i denne serien.

Etter seks episoder er det ikke bare lett å se hvordan alt skal henge sammen. Lindelof har benyttet serieformatets episodiske struktur til å fortelle sin historie en bit av gangen.

Her spenner stil og tone fra morbid slapstick, via sårt familiedrama til formlekne historietimer i sort hvitt, og det legges stadig nye lag og uttrykk til historien.

Men hvis disse bitene klikker sammen på urverkvis, så har «Watchmen» potensial til å stå igjen som en særegen og sviende superheltbauta fra tiden da skjermene våre var tapetsert av sjangeren.

Anmeldelsen av «Watchmen» er basert på 6 av 9 episoder. Serien har premiere på HBO Nordic mandag 21. oktober, med nye episoder hver uke.

Om SERIEN

Watchmen

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.