«Well, well», etter fem år er Maleficent er tilbake i et nytt fargesprakende eventyr. Og likte du den første filmen kommer du til å storkose deg med denne actionspekkede oppfølgeren.
«Maleficent: Mistress of Evil» åpner opp universet som ble befestet i den første filmen og gjør det større og mer levende. Regissør Joachim Rønning har med dette laget en eventyrlig film full av spenning, humor og hjertevarme.
Noen fartsdumper støter man på her og der underveis, men alt i alt var dette en svært fornøyelig kinoopplevelse.
Merk: Herfra og ut avsløres det noe handling fra den første filmen.
Les: Joachim Rønning om Angelina Jolie: – Det kan gå en kule varmt!
Bryllup og lumske planer
Angelina Jolie og Elle Fanning gjentar sine roller som Maleficent og Aurora i «Maleficent: Mistress of Evil».
Fem år har også gått i eventyret, Aurora regjerer som dronning over Heilandet, det magiske riket der feene bor, mens Maleficent har trukket seg litt tilbake.
Prins Phillip (Harris Dickinson) og Aurora skal endelig gifte seg. Dermed blir dronningen av Heilandet og feenes forsvarer invitert til middag til Phillips veldig menneskelige foreldre, kongen og dronningen av Ulstead.
Men der kong John (Robert Lindsay) gleder seg over foreningen av de to rikene, har dronning Ingrith (Michelle Pfeiffer) andre planer. Snart befinner Aurora seg midt i en dragkamp om hvor hun hører hjemme, hos menneskene eller feene.
Anmeldelse: «Maleficent» – Et eventyr som begeistrer!
En visuell lekenhet
Universet som ble etablert i «Maleficent» i 2014 var vidunderlig magisk, og det er derfor gøy å se hvordan dette har blitt utvidet til en svært levende verden man rett og slett har lyst til å kaste seg ut i.
I min anmeldelse av «Maleficent» for fem år siden, skrev jeg at jeg «lot meg nesten røre til tårer rett og slett fordi de visuelle inntrykkene var så sterke.»
Dette har Joachim Rønning og fotograf Henry Braham tatt til nye høyder denne gangen, selvfølgelig godt hjulpet av teamet for visuelle effekter.
Lekenheten som ligger i de magiske vesenenes personlighet kommer til uttrykk i kameraføring, klipp og effekter, og det gjør «Maleficent: Mistress of Evil» til en fryd for øyet.
Og for ikke å snakke om kostymene! Ellen Mirojnick har designet noen spektakulære kostymer som forteller mye om de forskjellige rollefigurene og ulike kulturene. Dette brukes aktivt i filmen for å visualisere Auroras indre konflikt på en kanskje ikke så subtil, men velfungerende måte.
Angelina Jolie er fantastisk
Det er ingen tvil om at Maleficent er Angelina Jolies figur og at dette er hennes film. Jeg elsker hvert øyeblikk hun er på lerretet.
Jeg vet ikke hvor mye som er instruert og hvor mye som kommer direkte fra Jolies talent, men det er ingen tvil om at Joachim Rønning har klart å fange det beste av Jolie på kamera.
Hun har fortsatt knallgod kjemi med Sam Riley som spiller håndlangeren hennes Diaval. Der får vi stadig se den småfrekke og vittige siden av Maleficent, mens det gjerne blir ren maktkamp og raseri når hun deler lerretet med Michelle Pfeiffer. Svært fornøyelig!
Samtidig får vi også se Maleficents mer sårbare sider i denne filmen. Jeg gleder meg over små øyeblikk der det harde skjoldet hennes sprekker opp og vi ser hva som ligger under fasaden. Og kjærlighetshistorien og mor-datter-forholdet mellom henne og Aurora er virkelig rørende.
Elle Fanning kan ofte virke litt for snill og enkel i rollen som Aurora, men hun er også så sjarmerende at jeg lett tilgir det som blir litt for platt.
Filmen har også noen hjerteskjærende øyeblikk der Fanning får vist hvilke kvaliteter hun har som skuespiller, og som gir meg følelsen av at ting faktisk står på spill.
Tempotrøbbel
Akkurat dette skulle jeg gjerne ha sett mer av. «Maleficent: Mistress of Evil» er Joachim Rønnings første kinofilm alene i registolen, uten sin gamle makker Espen Sandberg.
Han viser her at han har stålkontroll på å lage spektakulære actionsekvenser, men tidvis er tempoet såpass høyt at vi ikke rekker å kjenne på de emosjonelle konsekvensene av det som skjer.
Litt tempotrøbbel ligger nok også latent i manuset. Noen av handlingene til spesielt Aurora blir vanskelig å tro på fordi det skjer så raskt. Hadde man hatt litt bedre tid til å bygge opp noen av scenene her hadde det blitt mer troverdig.
I den første filmen fikk vi se et tradisjonelt eventyr sett fra et nytt perspektiv. I oppfølgeren leker manusforfatterne seg igjen med at det er de som forteller historien som bestemmer narrativet. Dette kunne kanskje ha blitt en påtatt repetisjon av forgjengeren, men er løst på en fiffig nok måte til at det fungerer.
En ren fornøyelse
Til tross for at historien lugger et par steder underveis er det en ren fornøyelse å se «Maleficent: Mistress of Evil» på kino.
Joachim Rønning, Angelina Jolie og Co. har klart å lage en verden man ikke ønsker å forlate når filmen er ferdig.
Og selv om det ser ut til at eventyret er slutt for denne gang, så overrasker det meg ikke om det magiske Heilandet dukker opp igjen på kino i fremtiden. Hvis det skjer, så står jeg klar til å kaste meg ut i det på nytt!
P. S.
Han fyren du ser noen glimt av mot slutten av filmen – ja, det er John Carew.
