Tysklands Oscar-kandidat stiller noen provoserende spørsmål. Kan alle problembarn egentlig hjelpes? Hva med de som er så vanskelige at behovet overgår hva det er realistisk å kunne forvente av et hjelpeapparat?
Regissør og manusforfatter Nora Fingscheidt tegner et skremmende og rørende bilde av et slikt tilfelle i «Systemsprengeren». Det river i hjertet å se ei lita jente skape et ødeleggende kaos rundt seg, samtidig som man ser hvor mye kjærlighet som bor i henne.
Filmen er et godt og intenst sosialrealistisk drama der man både blir sint over at jenta ikke får den hjelpen og omsorgen hun åpenbart trenger, samtidig som man får en forståelse for hvorfor det rett og slett ikke er mulig innenfor rammene i et hardt presset system.
Aggressiv og utagerende
9 år gamle Benni (Helena Zengel) har blitt en kasteball i barnevernet. Moren Bianca (Lisa Hagmeister) er ikke i stand til å ta vare på henne, så Benni lever i en konstant limbotilværelse på mottak.
Hun har vært i flere fosterhjem, men er så aggressiv og utagerende at hun stadig blir sendt i retur. Sosialarbeideren Fru Bafané (Gabriela Maria Schmeide) er i ferd med å gi opp, men så tar assistenten Micha (Albrecht Schuch) affære.
Han tar med seg Benni til ei hytte langt uti skogen for å se om det kan hjelpe henne med å finne fred og ro, men det kommer til å forårsake en rekke nye komplikasjoner.
Anmeldelse: «Koko-di Koko-da» er vanskelig å se og umulig å glemme
«Systemsprengeren» går rett inn i en vanskelig tematikk og belyser problemstillingene fra flere sider. Lille Helena Zengels imponerende sterke spill gjør det åpenbart at Benni er ei jente det er fryktelig vanskelig å hjelpe.
Hun har en ekstremt aktiv og intens form for utagering som kan trigges av hva som helst, når som helst, og virker umulig å temme. Det blir et spørsmål om hva det er lov å forvente at et system skal kunne stille opp med av kapasitet og ressurser. På hvilket tidspunkt er det lov å kaste inn håndkledet og gi opp?
Filmen skildrer godt og troverdig hvordan dette er en høyst aktuell problemstilling, og hva det gjør med sosialarbeiderne rundt Benni. De er nødt til å ha en profesjonell tilnærming til hver enkelt sak, men den klokt fortalte historien gjør at man forstår hvordan denne saken går inn på dem.
Godt spill og sikker regi
Det som gjør filmen ekstra sår og vond, er at det er lett å se hvor mye godt som bor i Benni gjennom Helena Zengels oppsiktsvekkende prestasjon i den viktige hovedrollen.
Hun har et stort hjerte og kan være både kjærlig og omtenksom. Hun er også et produkt av vonde opplevelser hun ikke nødvendigvis husker, men som har skapt frykt, usikkerhet og et behov for avreagering som hun ikke har evnen til å styre selv.
Det gode spillet og den sikre regien gjør det åpenbart at Benni har et sterkt behov for å bli sett og et konstant behov for bekreftelse. Historien har også en interessant utvikling der vi ser hvor problematisk det kan være at en som Benni treffer hjertene til de som forsøker å hjelpe henne.
Anmeldelse: «Zombieland: Double Tap» er en morsom og bloddryppende oppfølger
«Systemsprengeren» handler altså om en situasjon i det tyske barnevernet, men det er grunn til å tro at mange av de samme problemstillingene er å finne i andre land, også Norge.
Det er et svært engasjerende drama med mange vanskelige spørsmål og få klare svar. Filmen provoserer med sin fremstilling av et system som ikke er i stand til å hjelpe de vanskeligste, til tross for gode hensikter og hard jobbing.
Samtidig må man som publikum ta stilling til hvor store ressurser det egentlig er hensiktsmessig å bruke på et tilfelle som Benni.
«Systemsprengeren» er derfor en vond og ubehagelig film, men er også full av håp og glede, slik at den vekker både latter og tårer om hverandre. Og så blir man så uendelig glad i Benni, og bygger opp et stort ønske om at det skal gå bra med henne.
