Det er hele ti år siden den første «Zombieland»-filmen gikk på kino, og når man ser den morsomme og bloddryppende oppfølgeren, kan man spørre seg hvorfor det tok så lang tid for regissør Ruben Fleischer å få den realisert.

«Zombieland: Double Tap» er nemlig vital og lekende underholdning i en sjanger som sårt trenger å ristes litt løs fra selvhøytidelige konvensjoner.

Den avgjørende kjemien mellom de fire hovedrolleinnehaverne er like gode – og kanskje til og med bedre – enn i 2009. Historien følger igjen en tilsynelatende tilfeldig rute gjennom et zombie-apokalyptisk USA, og har noen avstikkere som gjør fremdriften ujevn, men som en av figurene sier om sitt veivalg i filmen: «Retningen er målet».

Det er det som skjer underveis som teller, ikke hvor de er på vei. «Zombieland: Double Tap» er en fornøyelig mørk komedie med mer enn nok av gørr og splatt til å tilfredsstille de zombieglade.

Columbus (Jesse Eisenberg), Tallahassee (Woody Harrelson), Wichita (Emma Stone) og Little Rock (Abigail Breslin) holder fremdeles sammen når vi møter dem i «Zombieland: Double Tap». (Foto: SF Studios)
Inntar Det Hvite Hus

Columbus (Jesse Eisenberg), Tallahassee (Woody Harrelson) og søstrene Wichita (Emma Stone) og Little Rock (Abigail Breslin) holder fremdeles sammen, 10 år etter at zombie-apokalypsen førte dem sammen.

Nå kjemper de seg inn til et nytt midlertidig tilholdssted, nemlig det forlatte Det Hvite Hus i Washington (og gjett om de benytter sjansen til å kommentere upassende oppførsel i The Oval Office).

Idyllen i den provisoriske «familien» slår imidlertid sprekker. Først får Wichita kalde føtter når kjæresten Columbus frir, og når nyforelskede Little Rock rømmer sammen med den omreisende musikeren Berkeley (Avan Jogia), må de andre reise etter for å redde henne.

Målet er en annen ikonisk bygning i USA, nemlig Elvis Presleys Graceland i Memphis, Tennessee, men på veien blir det klart at de står overfor en ny type zombier som er langt farligere og vanskeligere å drepe.

Anmeldelse: «Terminator: Dark Fate» er ganske god sci-fi-action, men når ikke opp til klassikerne den er tuftet på

Den første filmen var også en komedie, men med emosjonelle innslag om frykten for å knytte seg til noen. Oppfølgeren har lagt mindre vekt på hjerte og smerte, og er i stedet en mer rendyrket komedie, som spiller på rollegalleriets ulike særegenheter.

Jesse Eisenberg er god som den systematiske nerden som stadig proklamerer sine strenge regler for hvordan man overlever en zombie-apokalypse.

Woody Harrelson spiller som han stort sett alltid gjør, en tøff cowboy med et fandenivoldsk uttrykk, mens Emma Stone er effektiv som den skarpe og syrlige dama med smarte betraktninger.

Tallahassee (Woody Harrelson) og Nevada (Rosario Dawson) blir gode venner i «Zombieland: Double Tap». (Foto: SF Studios)
Forfriskende bekjentskaper

Denne gangen får de selskap av Madison (Zoey Deutch), som evner å overleve til tross for tilsynelatende manglende egenskaper, samt hardbarkede Nevada (Rosario Dawson), som kan vise seg å være en god match for den Elvis-elskende Tallahassee.

Luke Wilson og Thomas Middleditch gjør et spesielt morsomt innhopp i løpet av filmen som bør oppdages på egen hånd. De nye bekjentskapene er forfriskende, men det er de «gamle» hovedpersonene som gjør filmen så severdig.

Den bitende og humoristiske dialogen flyr mellom dem, godt skrevet av Dave Callaham, Rhett Reese og Paul Wernick, så selv om den overhengende historien i filmen er fryktelig enkel og rettlinjet, gir den krevende familiedynamikken flere interessante utslag.

Anmeldelse: «Watchmen» – superheltsjangeren har fått sitt prestisjedrama

Little Rock (Abigail Breslin), Wichita (Emma Stone), Tallahassee (Woody Harrelson) og Columbus (Jesse Eisenberg) må kjempe mot en ny type zombier i «Zombieland: Double Tap». (Foto: SF Studios)

Regissør Ruben Fleischer har prestert en oppfølger som er et lite hakk bedre enn originalen, hvilket er en bedrift i seg selv.

Humoren treffer ikke blink hver gang, men i sine beste øyeblikk har den noen veldig morsomme poenger og observasjoner, blant annet gjennom ulike vink til filmer og serier i samme sjanger, inkludert sin egen forgjenger.

Hvis du husker Bill Murrays rolle i 2009, vil du le godt av hvordan dette adresseres i filmen (og sitt for all del gjennom rulleteksten).

«Zombieland: Double Tap» inneholder også noen svært blodige og sorthumoristiske zombiedrap, slik at gørrhunder får kvota oppfylt med et stort glimt i øyet. Det trenger virkelig ikke gå 10 år før man avlegger «Zombieland» et tredje besøk.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.