For en som elsker billøp-filmer som «Grand Prix», «Le Mans» og «Days of Thunder», har «Ford v Ferrari» mye å leve opp til. Regissør James Mangold («Walk the Line», «Logan») fyller heldigvis kinolerretet med nostalgiske hestekrefter, med Matt Damon og Christian Bale i tilstrekkelig attraktive hovedroller.
Filmen er basert på den sanne historien om hvordan Ford konkurrerte mot selveste Ferrari i 1966-utgaven av det legendariske 24-timersløpet i Le Mans.
Selv om de fleste fakta er kjente for kjennere, og selv om historien tar seg noen store friheter, har denne filmen en udiskutabel energi som gir en klar underholdningsverdi, også for de som i utgangspunktet ikke er så interesserte i racing. «Ford v Ferrari» handler først og fremst om menneskene som kjørte bilene.
Anmeldelse: «The Nightingale» byr på sterke inntrykk som kan være vanskelig å bearbeide
Utvikler ny racerbil
Handlingen starter når den amerikanske giganten Ford Motor Company kaster seg inn i internasjonal motorsport midt på 1960-tallet for å skape blest om sine biler. Etter et mislykket forsøk på å kjøpe seg inn i italienske Ferrari, vil Henry Ford II (Tracy Letts) at konsernet hans skal ta opp kampen mot dem på banen.
Han gir jobben til tidligere Le Mans-vinner Carroll Shelby (Matt Damon), som gir seg i kast med å utvikle en ny racerbil sammen med den britiske testsjåføren Ken Miles (Christian Bale).
Miles er imidlertid en ukonvensjonell type som Ford-ledelsen ikke synes passer inn i bilmerkets image, og Shelby må kjempe hardt for å få lov til å la den beste sjåføren kjøre den raskeste bilen i Le Mans.
Samtidig må Miles balansere mellom jobben som racingsjåfør og rollene som ektemann til Mollie (Caitriona Balfe) og far for lille Peter (Noah Jupe).
Filmen lykkes med å etablere en klar konflikt mellom to ulike mennesketyper.
På den ene siden står våre helter, Carroll Shelby og Ken Miles, som først og fremst vil vinne billøp.
På den andre står kapitalistene i dress og slips, Henry Ford II (Tracy Letts), Lee Iaccocca (Jon Bernthal) og Leo Beebe (Josh Lucas), som skal selge biler.
Disse målene oppnås ikke nødvendigvis på samme måte, og det blir en krasj mellom to ulike tankesett som skaper en dramatisk nerve og gjør historien spennende.
Anmeldelse: «Godt nyttår, Chile» – Fin skildring av brytningstidens utfordringer
Fantastisk gjenskapte biler
Motsetningene blir kanskje gjort overtydelige av Mangold og manusforfatterne Jez Butterworth, John-Henry Butterworth og Jason Keller. Dessuten er det av og til litt for åpenbart at filmen er tilrettelagt for et publikum med begrenset innsikt i racing.
Noen av beskrivelsene om for eksempel mekanikk og løpsstrategi virker nemlig å være altfor enkle til å være naturlig dialog mellom profesjonelle. De snakker til publikum, ikke til hverandre.
Det er likevel mer en observasjon enn irritasjon, og man må kanskje finne seg i det i en storbudsjettsfilm som nesten er nødt til å henvende seg til et bredt publikum, men «Ford v Ferrari» mister dermed samtidig litt av sin autentisitet.
Anmeldelse: «Black and Blue» – Politi mot politi i hardbarket jaktthriller
«Ford v Ferrari» er best på det viktigste, nemlig bilkjøringen! Dette trumfer alle innsigelser mot manusets forenklinger.
Filmen er nemlig stappfull av fartsfylte sekvenser, der de fantastisk gjenskapte racerbilene fra 1966 fremstår med skikkelig kraft og tyngde, både på grunn av gode effekter, et aggressivt lydspor med brum i alle kanaler, og ikke minst, svært effektiv klipping av Andrew Buckland, Michael McCusker og Dirk Westervelt.
Selv når løpssituasjonen er på sitt mest kaotiske, er det aldri vanskelig å ha oversikt over hva som skjer når med hvem. Her holdes spenningen ved like omtrent til målstreken, både bokstavelig talt og i overført betydning.
James Mangold har laget en morsom og underholdende film av et stykke racinghistorie, uten at det blir en ren parademarsj. «Ford v Ferrari» er ærlig og redelig på historiens bitre bismak, og blir en bedre film av det.
