«Midway» handler om noe som er spennende nok, nemlig det avgjørende sjøslaget mellom USA og Japan i Stillehavet under andre verdenskrig. Det er likevel nesten oppsiktsvekkende at en film som dette lages i 2019. Den er så gjennomført gammeldags og nesegrus nostalgisk at man kunne tro den var ment for et kinopublikum anno 1950-tallet.
Regissør Roland Emmerich («Universal Soldier», «Independence Day», «The Day After Tomorrow») har aldri vært en subtil eller måteholden filmskaper, og bøtter på med effektfull action med papirtynne figurer og oppriktige krigsklisjeer uten snev av ironi, inkludert flere tilfeller av dialog som «INCOMIIIING» og «WE’VE GOT COMPANY»!
«Midway» er ikke uten en viss underholdningsappell, men representerer samtidig en nesten rørende utdatert form for historiefortelling. Det er synd, for Emmerich vil så gjerne vise hva han og horden av effektmakere kan få til, og har prestert flere ambisiøse sekvenser med imponerende visuelle påfunn.
Dessverre krever filmen også at man skal bry seg om figurene, men de er skrevet med floskelpenn og drukner i spetakkelet. Hvis spetakkel derimot er alt man behøver, har «Midway» mer enn nok av det.
Anmeldelse: Det er ingen problemer å la seg underholde av «Terminator: Dark Fate»
Glanset og romantisert krig
Filmen starter med det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941, fortsetter med den amerikanske hevnbombingen av Tokyo, og skildrer dermed noen av de samme hendelsene som Michael Bay gjorde i sin film «Pearl Harbor» i 2001.
Mens sistnevnte blandet faktiske og fiksjonelle figurer, skal alle hovedfigurene i «Midway» være basert på virkelige personer. Den glansede og romantiserte andre verdenskrigsestetikken har Roland Emmerich imidlertid kopiert fra blant andre Bay.
Krigsbildene er voldsomme og eksplosive, men samtidig forsiktige og skånsomme når det gjelder krigens brutaliteter. De slørete bildene bades i gulbrunt, og fungerer kanskje som et dekke for skjæringspunktet mellom digitale effekter og virkelige bilder.
Det ser unektelig pent ut, men også ganske kunstig, og ligger langt unna autentisiteten og troverdigheten i krigsfilmer som «Redd menig Ryan» og «Dunkirk».
«Midway» følger en rekke figurer med avgjørende betydning for krigføringen i Stillehavet. Alle er ukebladskjønne og innstudert heltemodige.
Ed Skrein spiller den fryktløse piloten Dick Best, mens Luke Evans spiller hans kollega McClusky på hangarskipet USS Enterprise. Patrick Wilson spiller Edwin Layton, etterretningsoffiseren som forutså japanernes angrepsplaner mot Midway, mens Woody Harrelson og Dennis Quaid spiller admiralene Nimitz og Halsey.
Manuset krever at flere av dem til alle tider blir lovprist av det øvrige persongalleriet for deres mot, kløkt og intelligens. De blir rett som det er utsatt for honnører som er så stramme at det nærmest blir lattervekkende. Det er tydelig at Roland Emmerich og manusforfatter Wes Tooke har til hensikt å dyrke disse personene og gi dem mest mulig ære, men den uavlatelige skrytingen blir litt påtatt og kunstig.
Skuespillerne er såpass rutinerte at de kommer fra rollene sine med æren i behold, men filmen hadde nok blitt mer interessant om figurene ikke var så enkle og todimensjonale.
Finner ikke opp kruttet på nytt
«Midway» balanserer heldigvis sitt portrett av de kjempende parter. Vår umiddelbare sympati legges kanskje naturlig nok til de som ble angrepet først, men også japanerne skildres her som stolte og modige offiserer og soldater som først og fremst er ute etter å utføre jobben de er satt til å gjøre, med et spesielt fokus på admiral Isoroku Yamamoto (Etsushi Toyokawa) og admiral Tamon Yamaguchi (Tadanobu Asano).
Filmen er for øvrig finansiert blant annet med kinesiske midler, og inneholder kanskje derfor en sekvens der bombeflygeren James Doolittle (Aaron Eckhart) blir reddet av generøse kinesere i et japansk-okkupert område etter bombingen av Tokyo i det såkalte Doolittle-raidet i april 1942.
Japanske hevnangrep i etterkant kostet rundt 250.000 sivile og 70.000 soldater livet, noe som pussig nok kun nevnes i en tekstplakat, men er kanskje en så omfattende tematikk at det hadde trengt en egen film.
Anmeldelse: «Sorry We Missed You» er en illsint knyttneve mot systemet
«Midway» finner kanskje ikke opp kruttet på nytt, men inneholder svært store mengder av det. Historiefortellingen, spenningsoppbyggingen og effektbruken følger velkjente spor, der lite vil forbause eller overraske.
Det er likevel mye å sette pris på i denne filmen, der man først og fremst får en følelse av den enorme skalaen på krigshandlingene. De menneskelige kostnadene er ikke like tydelige, fordi figurene aldri får tid og rom til å bli ekte og troverdige individer, og dermed gjør ikke deres lidelser særlig inntrykk, heller ikke når noen faller fra.
Det skal bli spennende å se om «Midway» er i stand til å fenge verdens kinogjengere, for den tilhører en sjanger som strengt tatt var på topp for flere tiår siden, men Roland Emmerich har åpenbart jobbet hardt og intenst for å lage en god, gammeldags krigsfilm som det virkelig smeller av, og det fortjener han honnør for.
