Det store spørsmålet alle lurer på når det kommer til sesong 3 av «The Crown», er om Olivia Colman en like god dronning Elizabeth II som Claire Foy var?
Svaret på det er selvfølgelig ja, noe som ikke vil overraske de som har sett Colman i en eneste rolle – hun er en svært dyktig skuespiller. Men hun er en ganske annerledes dronning enn sin forgjenger var i de første to sesongene, og det tok litt tid å venne seg til.
I sin tredje sesong er «The Crown» fortsatt et kvalitetsdrama med ypperlig produksjonsdesign, vakkert fotoarbeid og glitrende skuespill.
Serieskaper Peter Morgan fortsetter sin episodiske fortellermåte som fungerer godt, men det er enkeltepisoder i sesongen som ikke fenger like mye. Det brukes for mye tid på politisk kjekling og for lite tid på det som virkelig er interessant, nemlig dronning Elizabeths følelsesliv og reaksjoner på det som skjer rundt henne.
På sitt beste er imidlertid sesong 3 av «The Crown» helt fabelaktig, med noen episoder som bergtar meg og får det til å klø i Wikipedia-fingrene. Spørsmålet om hva som er fakta og hva som er fiksjon er mer interessant enn noensinne i denne sesongen.
ANMELDELSE: «The Crown» S01 – Elegant i alle ledd!
I utakt med tiden
Tidsperioden er 1964 til 1977, en tid der det begynner å bli synlig for den britiske befolkningen at kongefamilien sliter med å henge med i tiden.
Monarkiet virker utdatert, dronningen gammeldags, og hvorfor skal man bruke så mye penger på et kongehus i luksus når det er økonomiske nedgangstider i landet?
Det er en tid med mye politisk uro og statsministrene kommer og går. Dronningen og prins Philip er middelaldrende mennesker som sitter fast i fortiden, mens prins Charles og prinsesse Anne forsøker å finne sin plass i rollene som har blitt påtvunget dem.
Sesongen er best når serieskaper Peter Morgan lar oss utforske følelseslivet til disse menneskene som lever dette merkelige livet, men mister meg når den bruker for mye tid på politisk maktspill.
Statsminister Harold Wilson (Jason Watkins) er en interessant fyr, men ingen Winston Churchill. Og selv et kuppforsøk mot hans regjering, ledet av Lord Mountbatten (denne gangen spilt av Charles Dance) klarer ikke å engasjere meg som seer.
Anmeldelse: «The Crown» S02 – En litt svakere 2. sesong, men fremdeles min tekopp.
Imponerende skuespillere
Det som klarer å engasjere meg er derimot de nye skuespillerne i de ulike rollene. Helena Bonham Carter stjeler hver scene hun er med i som prinsesse Margaret og Tobias Menzies imponerer stort som prins Philip.
Han spiller Philip med en arroganse og en usikkerhet som skaper en spennende figur med mange lag. Ja, han kunne være en brutalt og nærmest empatiløs fyr, men også en lojal og sjarmerende mann.
Menzies portrettering av dronningens mann er kanskje den mest interessante rollefiguren i hele sesongen, noe som kommer spesielt til uttrykk i episoden som omhandler månelandingen og hvordan den påvirket Philip.
Josh O’Connor og Erin Doherty overbeviser også i rollene som prins Charles og prinsesse Anne. O’Connor spiller Charles med en følsomhet og hjertevarme som gjør at man virkelig får sympati for den unge prinsen som drømmer om endring i et satt system.
En annerledes dronning
Med helt ny rollebesetning kommer også helt nye muligheter, og det er en ganske annerledes dronning Elizabeth Peter Morgan har skrevet for denne tredje sesongen.
Dronningen er tørrvittig og morsom i Olivia Colmans skikkelse, og fremstår som en mye varmere person enn Foys dronning. Samtidig virker hun i enda større grad å være fanget av konvensjonene og reglene knyttet til det å være dronning enn før.
Man skulle kanskje tro at en eldre monark hadde mer selvtillit, men Morgan har tippet manuset andre veien, til en dronning som i større grad enn før ser ut til å være styrt av menneskene rundt seg.
Hun er i enda større grad enn tidligere et produkt av sin tid og sin rolle. Dermed fratar Morgan dronningen også en del skyld de gangene hun handler feil eller feiler å handle. Det er tydelig at vi skal synes synd på henne, at vi skal ha sympati for den vanskelige situasjonen hun er i.
Og det er umulig å ikke få sympati for Colmans versjon av dronning Elizabeth. Hun ilegger rollefiguren mer følelser under overflaten enn det som vises på fasaden, og kan si mye med et eneste blikk.
Det er en fryd å se henne spille, men samtidig blir serien litt feig i måten den fremstiller dronningen på. Ved å frata dronningen skyld blir hun også umulig å kritisere, selv når hun virkelig hadde fortjent kritikk.
Et glimt bak fasaden
Men å kritisere monarkiet er ikke Peter Morgans prosjekt med «The Crown». Han vil gi oss illusjonen av at vi får et glimt bak fasaden, at vi får se hva som ligger bak all pomp og prakt. Og det klarer han fortsatt i denne tredje sesongen.
Jeg lar meg forføre av fotograf Stuart Howells stilrene og symmetriske bilder, med sine nøye komponerte utsnitt, der både kulisser og skuespillere fremheves på ypperlig vis. Og jeg tror virkelig på at jeg er i Buckingham Pallace og dronningens indre gemakker.
Der Claire Foy har blitt personen jeg ser for meg når jeg tenker på en ung dronning Elizabeth, har også Olivia Colman nå blitt en ny dronning Elizabeth II for meg. Det blir spennende å se hennes tolkning av dronningen videre, for i neste sesong er det en viss Diana som gjør sitt inntog i serien.
