Religionens paradokser, menneskelige lengsler og byråkratiets lunefulle sider utforskes med tålmodige skråblikk og visuell finesse i «Guddommelig kjærlighet».
Filmskaper Gabriel Mascaros viser seg fram som en særegen filmkunstner, og begeistrer med scenekomposisjoner og stemninger som er både slående vakre og meningsfulle for handlingen.
Jeg blir ikke fullstendig grepet av filmens sentrale ekteskapsdrama, men det er en ypperlig rød tråd å spinne nydelige neonrosa sidesprang rundt.
ANMELDELSE: Neon Bull – Het, dirrende og stemningsfull
Tro, sekt og kjærlighet
I et strekkodetungt og fremmedgjort Brasil anno 2027 møter vi nyfrelste Joana (Dira Paes) som jobber som byråkrat med ansvar for skilsmisser.
Dette arbeidet utnytter hun, med de beste intensjoner, som rekrutteringsarena til sin menighet «Guddommelig kjærlighet». Det er en kristen og regelstreng menighet kun for par, som Joana og ektemannen Danilo (Julio Machado) har oppsøkt i håp om at gud skal velsigne dem med et barn.
Hjemme soler Danilo testiklene sine med rødglødende fertilitetsstråler for å få bedre sædkvalitet, og Joana sitter selvtilfreds i sin lune alterhule, hvor hun soler seg i glansen av alle bildene av lykkelige par som hun har reddet ekteskapet til.
Men kan lidenskapelig sex, guddommelig kjærlighet, løfterike fertilitetsprodukter og jevnlige besøk til en pastor (Emílio de Mello) i en «drive-through»-kirke gi Joana og Danilo barnet de trenger? De har vel gjort seg fortjent til det?
«Guddommelig kjærlighet» er en fremtidsfabel som har lite tiltro til, og lite til overs for, totalitært tankegods.
Måten regissør Gabriel Mascaros viser frem de konstruerte og kontrollerende systemene i både religion og byråkrati er fulle av treffsikre observasjoner og subtil systemkritikk.
Og i slike rigide omgivelser minner filmskaperen oss om at en bør være forsiktig hva en ber om.
ANMELDELSE: Frost II – Fargesprakende og musikalsk eventyr
Viser filmatisk slektskap med svenske Roy Andersson
Gabriel Mascaros har et blikk og en stil som kan minne om den svenske mesterregissøren Roy Andersson («Du levande», «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen»).
En ting er opplagte likheter, som bilder av mennesker med store korpsinstrumenter og tålmodige observasjoner av en lang kropp som bærer en litt for stor krans inn i en litt for liten begravelsesbil.
Mascaros deler også Anderssons blikk for å la arkitektur, og plasseringen av mennesker i relasjon til bygninger og interiør, få en symbolsk og en ofte sørgmodig og komisk effekt.
Han lager egne bygninger rundt enkelt rom, så de kan stilles til skue på en fremmedgjort, men ytterst poengtert måte. Og han leker seg med menneskekropper i et spenn som varierer fra det intenst seksuelle til det absurd konstruerte.
Det gjør «Guddommelig kjærlighet» til en film full av utsnitt og scener som fungerer som egne små kunstverk.
Betraktninger som kan fortelle sine egne små bruddstyrker om oss mennesker, og som gir en fantasirik og vemodig klangbunn til Joanas jakt på svar fra det guddommelige.
Alt i en film som stadig evner å overraske med kreative detaljer, også i helt siste scene.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
